Lørdag skrev Vårt Land om uroen ved ­sjømannskirkene i Miami, København og på Gran Canaria. I ­København har kirkens tidligere økonomiansvarlige blitt ­anmeldt for underslag, mens det fra ansatte og ­frivillige i Miami og Gran Canaria meldes om samarbeidsproblemer, økonomisk rot og angivelig utilstrekkelig oppfølging fra organisasjonens hovedkontor i Bergen.

Noen reagerer på at organisasjonen de jobber for – og har et stort hjerte for – framstilles på en måte som ikke samsvarer med opplevelsen de selv har. Det er forståelig. I gårsdagens Vårt Land sa ­Ellen Faye Lindvig, som er diakon ved Sjømannskirken i Albir-Villajoyosa, at de kollegaene hun treffer er stolte og engasjerte: «Selv om noen har u­tfordringer, opplever jeg ikke at dette preger alle de andre ­stasjonene», sier hun.

LES MER: Glansbildet som havarerte: Oppsigelser, uro, sykemeldinger og en varslingssak ryster Sjømannskirken

Faye Lindvåg peker på noe viktig. Til tross for at eksistensgrunnlaget for Sjømannskirken er dramatisk endret siden oppstarten i 1864 har organisasjonen maktet å opprettholde sin sterke posisjon. Med 200 ansatte og tilstedeværelse i rundt 80 land sier det seg dessuten selv at mange ikke vil kjenne seg igjen. Med så stor geografisk spredning, og mye lokal autonomi går det gjerne bra når stasjonene ledes på en god måte, noe som skjer i de aller fleste tilfellene.

Men det er ikke seiling under optimale forhold som viser om en skute er sterk nok. Det ser vi derimot når ­bølgene bryter og stormen hyler ­mellom ­vantene. Den sterke uroen på enkelte stasjoner viser sårbar­heten i en struktur som ­avhenger av at medarbeidere fungerer sammen og at lokale ­ledere er egnet til jobben. Vi har stor forståelse for den vanskelige jobben til Sjømannskirkens ledelse, men det er avgjørende at man har redskaper som gjør det mulig å gripe inn før skadene blir for store, og handlekraft til å bruke dem.

LES MER: Diakon i Spania kjenner seg ikkje att i kritikken: – Eg er stolt av å jobbe i Sjømannskirken