800 milliarder går fort i våre dager. Mandag kunne Dagens Næringsliv bringe nyheten om at Equinor, tidligere Statoil, har brukt så mye på investeringer i olje- og gassutvinning i utlandet siden børsnoteringen i 2001. Avkastningen på denne gigantinvesteringen er ifølge en analyse fra anerkjente ABG Sundal Collier på omtrent 0 - vi skriver null – kroner. «Norgeshistoriens dyreste fadese» skriver avisens finansredaktør. Det er vanskelig å være uenig.
Det er faktisk til å miste pusten av. For det første er dette et stort tap for selskapet og dermed indirekte for norsk borgere. Investert i lønnsom virksomhet ville 800 milliarder gitt stor avkastning til eierne. For det andre er det 18 tapte år, nesten to tiår som kunne blitt brukt til å tilpasse Norges viktigste selskap til framtiden. For det tredje, så og si alt er investert i forurensende fossil energi, svært lite er investert i fornybar energi.
Fasit er altså at Norges viktigste oljeselskap med null i avkastning i realiteten har tapt enorme beløp på å gå inn i virksomheter med store klimautslipp og miljøødeleggelser. Det kan nesten ikke bli verre enn det. Men jo, det blir verre. Store deler av de fossile investeringene til Equinor/Statoil har gått til noe av den mest miljøskadelige oljeproduksjonen som fins, som fracking og utvinning fra tjæresand.
Så er selvsagt etterpåklokskap en svært eksakt vitenskap. Svært mange politikere og analytikere applauderte daværende Statoils ambisiøse utenlandssatsing. Men advarslene var ikke fraværende. Erfarne oljefolk mente pessimismen på vegne av norsk sokkel var overdrevet, miljøbevegelsen sa tydelig fra om utfordringene med tjæresanden og fracking (hydraulisk oppsprekking), og alle som kunne lese en CO2-graf så at alternativ energi ville komme med full kraft.
Statoil valgte det enkle, de valgte fortiden, og så ikke framtidens utfordringer. Ikke la oss gjøre samme feil en gang til.
LES MER:
• EU-bank tar klimasprang: – Den mest ambisiøse strategien en finansinstitusjon har vedtatt