Klokkertro

En gutt på 13-14 år kommer opp veien til et lavt hus nedenfor Snåsa kirke. Inne fra glassverandaen ser «Snåsamannen» Joralf Gjerstad at gutten stanser og kikker opp huset. Han åpner vinduet og spør hva han vil. Gutten forteller om sine plager.

– Har du vært hos lege? roper Gjerstad, og gutten svarer at legene finner ingenting.

– Kom igjen om tre-fire timer.

Gjerstad lukker vinduet og sier, halvt til seg selv, halvt til oss: Det er nok nervene.

Mer kristendom

Her på den innebygde verandaen har Gjerstad tatt mot tusenvis av pasienter. Etter Ingar Sletten Kolloens bok Snåsamannen, ble det rett og slett for mye, og Gjerstad har avsluttet tjenesten. Men det er ikke lett å si helt stopp. Særlig ikke til barn.

Også journalistene står i kø. Vårt Land er blant de få som har fått intervju. Det er ikke tilfeldig.

Dette intervjuet ble publisert i Vårt Land 4. april 2009.

– Du vet, bare de vakre salmene. Har du vilje til å høre på dem, så må du bli fornya. Og det var slik høgtid i kirka. Høgtid skaper tru.

– Hva med nattverden, er den viktig for deg?

– Den betyr veldig mye. Det er rart, kirka er svekka, men det kommer flere folk til alters enn før. Folk vil ha kristendom. Det er et rop i folket etter mer åndelig kraft i kirka. Men den er kommet mer bort. Kirka famler, snakker om alt mulig. Jeg syns de skulle snakke mer omkristendom.

– Hva betydde tjenesten i kirka for deg?

– Jeg fikk mer tru på det guddommelige i skaperverket. Jeg ville tjene det kirka står for med mine gaver.

LES OGSÅ: Kunstig konflikt om snåsamannen

Klokkere

Klokkerjobben ble et vendepunkt for Gjerstad. Det hadde vært rykter og snakk om synskheten og de varmende hendene hans. Noen mente det var okkult, andresnakket om kvakksalveri. Da sognepresten ba ham søke jobben som klokker, opplevde Gjerstad det som en bekreftelse. I forståelse med presten begynte han å ta imot folk som søkte hjelp i menighetshuset etter søndagsgudstjenesten.

Men etter hvert syntes han det var pinlig at det kom så mye folk i kirken på grunn av at de søkte ham. Derfor gikk han over til å ta mot folk hjemme. 50.000 pasienter er det blitt.

Underet

Også for seks år siden hadde han bestemt seg for å slutte virksomheten. En av de sistepasientene han tok imot, var en kreftsyk mann. Han måtte støttes av to venner da han gikk inn til Gjerstad.

– Jeg så et lys om ham, og sa at han skulle reise seg og gå. Han reiste seg, og han kunne gå alminnelig. «Det der er ikke din kraft, Joralf », sa han og strøk på dør, forteller Gjerstad.

Den neste som kom inn, var en kvinne som hadde stått utenfor hele dagen. Hun fortalte at hun var i ferd med å gi opp troen på Gud.

– Hun hadde sett underet, og nå ville hun be Gud om å få være hans tjener. Når du oppleverslikt, må du tenke over den sterke kraft Vår Herre er, sier Gjerstad.

GUD: – Folk spør meg stadig: Hva tenker du om Gud? Jeg får tusenvis av brev. De skriver om Gud, ikke om Snåsamannen.

Denne opplevelsen gjorde at han bestemte seg for å fortsette i tjenesten. Er det slik at han betrakter helbreder-gjerningen som en forkynnelse av Guds kraft?

– Folk spør meg stadig: Hva tenker du om Gud? Jeg får tusenvis av brev. De skriver om Gud, ikke om Snåsamannen. «Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma», står det i Elias Blix' fedrelandssalme. Om vi gjorde det, hadde alt blitt helt annerledes. Egoismen må vekk, kristendommen må fram, sier Gjerstad.

Han mener oljen er blitt vår gud, og synes det er fælt at kristendommen skal ut av skolen.

Varmende hender

Mange snakker om den helbredende kraften i Gjerstads varme hender. Men hendene hans er ikke varme. Derimot oppstår det varme hos dem han berører med hendene. Selv omtaler han det som en åndskraft.

– Hva mener du med åndskraft?

– Det er tilknytning til Guds kraft.

– Så det er noe du får fra Gud?

– Det har vi ikke sjøl, nei. Det er en gave. Det går ikke å si at dette er min kraft.

I Vårt Land har det vært diskutert hva som er forskjellen på Gjerstads varmende hender og bønn om helbredelse. Selv ser han ingen forskjell. Det er samme kilden, mener han.

– Dette som skjer gjennom hendene dine, er det en naturlig utrustning du har?

– Det er nådegaver. Alle folk har tilgang til nådegaver.

– Men hvorfor skjer det så mye - spesielt når folk kommer til deg?

– Alle kan gjøre godt. Du har alltid valg i livet. Det er en åndsmakt, og den kan alle få del i hvis de vil bruke den. Men det må være uten å opphøye seg sjøl. Du må være null og liten. Ikke ta noen ære sjøl.

Håp er medisin

Kona Signe serverer kaffe, brødskiver og kaker. Gjerstad spøker med at hun har drevet gratis kafé og bakeri for alle som kom. Han har aldri tatt betaling.

Telefonen ringer. Det er en dame som akkurat har vært hos legen med en kul i brystet. For en uke siden var hun hos Gjerstad.

– Det var som jeg sa, det var ikke noe farlig, sier han i telefonen. Helbredergjerningen hans bygger også på det han ser hos pasientene om deres plager. Ofte kan han trøste engstelige folk.

– Er det du gjør først og fremst å gi folk håp?

– Det kan du godt si. Håpet er en vidunderlig medisin. Når folk mister håpet, tar sjukdommen overmakta.

– Hva med dem som ikke blir friske? Kan ikke de oppleve det som en belastning, som det var noe galt med dem?

– Det er jo en del folk ikke kan bli friske av. Men om de så sier at de har fått en annen styrke til å bære det av å komme til meg, så har jeg jo fått gjort noe, sier Gjerstad, som er full av indignasjon over helbredere som hevder at de kan gjøre alle friske.

Og han går også i rette med dem som måtte mene at manglende helbredelse skyldes for svak tro.

– Ingen må tenke på at de ikke trur nok. Du greier aldri å oppnå god nok tru. Du må følge det livet har å by på. Når det blir vanskelig, kan bønn være til hjelp.

Plikt til å hjelpe

På vei til Snåsa treffer vi en kar som forteller at han hadde vært hos Snåsamannen og fått råd om hvordan han skulle innrette livet sitt. Nå opplever han at rådene har ført ham inn på et blindspor. Vi spør Gjerstad om han er redd for å styre folks liv ut fra sine synske gaver.

– Jeg sier alltid at de må ikkelegge for stor vekt på det jeg sier. Men når folk spør, synes jeg at jeg må svare.

– All den sykdom og sorg du møter, blir ikke det tungt å bære?

– Du vet, jeg tenker på det. Men så blir jeg jo glad når jeg kan hjelpe, sier Gjerstad og forteller om jenta som kom innom for et par dager siden.

Hun hadde et voldsomt opphovnet ansikt.

– I går kom hun tilbake og var så glad, for hun var helt fin. Når sjuke folk kommer hit, er det min plikt å hjelpe. Så ringer de hit og sier de er friske. Det er en glede. De skulle vært her, alle som tviler. Noen hisser seg opp over det med ungen til Bjarne Håkon Hanssen. De skulle ha sett fireåringen som var blind, men som nå ser, sier Gjerstad.

Det er ikke eneste gang han har hjulpet folk med synet. Han forteller om ei jente som kom med hvit stokk for å få hjelp. Han tenkte det var meningsløst å gjøre noe med det. Men tredje gangen hun var der, kunne hun se folk og biler utenfor.

– Hvorfor skulle hun få synet når jeg ikke trudde på det? Det var for å sette meg på plass. Det var ei makt som tvinga meg til å tru. Når jeg opplever slikt, så blir ikke jeg stor. Jeg blir liten og ydmyk, for dette har ikke jeg utrettet. Det har jeg fått.

Brevbunken

Flere ganger har vi blitt avbrutt av telefoner og avfolk som ringer på døra. Nå er det postbudet som ringer på. Det er som vanlig flere brev enn det er plass til i postkassa. Postbudet anslår dagens bunke tilrundt hundre - ofte er det langt flere. Gjerstad prøver å få lest alle. Noen får svar. Alle blir brent etterpå, for her står mye som ikke vedkommer andre.

Noen ganger når Gjerstad satt i koret på Snåsa kirke, kunne han se ut over forsamlingen og vite hva som skulle skje med folk. Hvem som snart skulle dø, for eksempel. Eller han så lys over kista i begravelser. Denne synskheten var den gaven han hadde mest problemer med, og som han ofte ønsket han kunne være kvitt.

– Men hvordan kunne du, og hvorfor skulle du vite slikt?

– Nei, kan du skjønne det? Om du veit at folk skal dø, så kan du ikke si det til dem. Det var mange ganger jeg ønskte at jeg var kvitt det. Det var så tungt å bære. Jeg hadde jo ingen å gå til med disse tingene.

Det tyngste har nok likevel vært å forholde seg til rykter og kritikk, både offentlig og bak ryggen hans.

– Da kritikken var på sitt verste, drømte jeg en natt at noen sa: Nå er du på vegen til Golgata.

En tjener

For seksti år siden gikk Joralf Gjerstad alene i fjellet og følte at alt var svart. Han hadde kommet heim fra Tysklandsbrigaden, og kjente seg rar og uttafor med de merkelige kreftene han opplevde. Det var da han møtte hestekaren Eilef Brede, som hadde skadet foten. Brede ba 22-åringen om å legge handa på foten. Og foten ble bra.

– Da vi kom ut på kanten av fjellet også utover Snåsavatnet i solnedgangen, leste han salmen «Se solens skjønne lys og prakt». Det var ei stor stund. Det var da jeg ble en tjener og ofret meg forandre, forteller han.

Men Gjerstad er lite begeistret for healere og klarsynte som nå dukker opp over alt. Han synes det er helt forkastelig å ta betalt for slikt, og mener kvakksalverloven må gjeninnføres. Han samarbeider med leger og helsevesen, og er redd for at alt det alternative skal svekke folks tillit til det vanlige helsevesenet.

Derfor er han også litt oppgitt over alt ståket som har vært om hans person den siste tiden.

– Folk må ikke gjøre meg til en avgud. Jeg kjenner meg så liten. Jeg er under en høgre makt, og da blir du liten, sier Gjerstad, og siterer fra julesalmen:

«Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste, gi din uvenn og din venn, gi dem av ditt beste».

Og: «Give er din sak på jord, gi og gi med glede.»

– Når du har blitt innpoda det, så må du bli en tjener, sier han.

– Ingen skal få meg til å tru at Gud ikke finnes, sier Joralf Gjerstad.