Prest Sunniva Gylver er en kirkelig stemme som blir lyttet til, og har fått stor plass i offentligheten. Men veien dit var ikke enkel. Hun var den stille, flinke og redde jenta som var utstøtt og mobbet, men i femte klasse kom det et vendepunkt.

– En dag skjedde det noe avgjørende. Jeg opplevde at et annet menneske fant det verdt å stå opp for meg. Og jeg fikk selv et ideal å strekke meg etter, om å stå opp for andre.

Gjennom ungdomsår i Nordstrand menighet ble hun utfordret og vist tillit. Fra å være den som hadde et intenst ønske om å passe inn og helst være usynlig, våget hun å heve stemmen.

På MF for 25 år siden, skulle det ikke så mye til å skille seg ut, og Sunniva ble allerede etter noen dager spurt om hun studerte teologi for moro skyld - hun så visst sånn ut.

– Jeg hadde den stilen jeg selv syntes var fin, og som ikke kostet for mye penger og tid. Alle som blir oppfattet å representere Gud og kirken kommuniserer jo noe - det er ikke nøytralt å gå i grå dress. For meg ble det et poeng å bidra til å synliggjøre kirkens mangfold. Særlig fordi jeg fikk muligheten til å jobbe som programleder i TV2 rett etter studiene, og dermed fikk - og tok – et rom i offentligheten. Det har vært, og er et stort ansvar og en fantastisk mulighet, sier hun.

LES MER: Sunniva Gylver svevde mellom liv og død

Synlighet

– Jeg kan bli litt lei av min egen historie. Samtidig er erfaringen at det er viktig å våge å være personlig og «bjuda på» offentlig - dog på en måte som lar seg kombinere med å møte enkeltmennesker som prest. Når jeg stadig forteller om tøffe erfaringer av utenforskap og skrekk for synlighet, er det både for å minne folk som mobber eller ekskluderer om hvor vondt det kan være å bli utsatt for det, og for å vise hva det kan bety at du står opp for noen – og peke på at det går an å øve seg til å ta plass og heve stemmen. 

Frynsegode

Hun har en misjon som handler om å dele tro. Både dele selv, og lytte til andres fortellinger.

– Jeg elsker å være prest, og ett av de største frynsegodene i yrket er alle lyttemulighetene.

Sunniva Gylver går alltid med PREST på T-skjorta når hun er på jobb.

– Å flagge at jeg er prest kan fungere som en påminnelse om sider ved tilværelsen som mange glemmer at noen tror på, og et godt påskudd for samtaler om tro. Gud er på ferde overalt, hele tiden. Jeg ser Guds spor i alminnelige undere, som en soloppgang, et kyss eller en forsoning. Fra jeg våkner og korser meg, takker for nåden og ber Gud om å være med meg ut i dagen, er Gud et Du som jeg kan forholde meg til – og som gir meg lindring, fred og kraft.

Hun er på griner'n hver gang hun deler ut nattverd.

– Det er et mysterium som er like sterkt hver eneste gang. Men bevis for at Gud finnes har jeg jo ikke, da vil det ikke være tro lenger. På den andre siden har heller ingen bevis for det motsatte - det vi sier, sier vi i tro, om den er religiøs eller ikke. Og lettvinte, gode svar finnes ofte ikke.

Sunniva Gylver liker ikke lettvinte svar. «Det er nok en mening med det.» «Alt tjener den til gode som elsker Gud.»

– Jeg ble provosert over enkle, velmente svar fra voksne kristne som møtte meg som 16-åring da min ett år yngre søster døde. Det funker ikke å hoppe over det vanskelige, eller bruke ferdigformulerte svar. Vi trenger en ærlighetsteologi, som snakker nyansert og sant om troen og livet. Det kan handle om noe så enkelt som å ønske god helg på Facebook - «midt i alt som er.» Da signaliserer vi en erkjennelse av at livet er både-og.

Krise

Hun har selv opplevd troen som en sterk kraft i kriser. Blant annet da søsteren hennes døde, gjennom alvorlig syke barn – og gjennom en sykkelulykke som var nær ved å få en fatal utgang.

– Troen gir meg et enkelt program: Jeg skal elske Gud og min neste som meg selv, og får heldigvis bøtter av nåde, hver gang jeg ikke får det til – og nye muligheter hele tiden.

Troen gir henne tre knagger for å orke å engasjere seg over tid i både små og store utfordringer.

– For det første gir troen mot til å hver dag både feste blikket på noe som gir håp og glede, og noe av det som gjør meg fortvilet og rasende. Jens Bjørneboe sa visstnok at «verden er full av stjerner og ekskrementer» - kosmisk skjønnhet og drit og møkk. Sånn er det, og vi må orke å forholde oss til det.

Troen utfordrer henne også til å ta grep i hverdagen.

– Jeg kan ikke elske Gud og mine medmennesker som meg selv, uten å leve så miljøvennlig som mulig og kjempe for rettferdig fordeling av verdens ressurser. Dessuten tror jeg små hverdagsvalg forplanter seg til de større valgene mine, og våre felles – som kanskje kan bidra til en grønnere kurs, sier hun.

LES MER: Sunniva Gylver og Bushra Ishaq – et ekte møte

Paradis

– Jeg kan ikke frelse verden og lage paradis på jord, uansett hvor grønn og dialogisk jeg er. Men jeg kan gjøre min del mens jeg er her, for at verden ikke går til helvete. Og jeg kan bidra med gode doser bekreftelse og utfordring i min forkynnelse. Jeg vil være svovelpredikant med et lyst sinn – det når lengst.

– Hva tror du er grunnen til at du er nominert til Petter Dass-prisen?

– Må først si at det er en ære. Jeg har vel vært en synlig og tydelig skikkelse i kirken i 25 år, særlig i samtaler om tro og liv i det offentlige rom. Jeg har både fått og tatt dette rommet, og prøvd å formidle tro mest mulig forståelig og engasjerende, og har hele tiden forsøkt å kombinere engasjement og begeistring med forbehold og ærlighet.

Frodighet

Hun ser på Petter Dass-tradisjonen som en vev av tro og hverdag.

– Jeg kjenner Petter Dass mest gjennom salmeskatten. Det saftige og frodige språket, med bilder fra natur og hverdagsliv og samtidig store ord om Gud, bygger bro mellom tro og hverdag. Og det trengs.

Hun opplever økende interesse for religion som betydningsfull samfunnsfaktor. Samtidig er det jo ofte det eksotiske, ekstreme, brutale og konfliktfylte ved religion som blir synlig og debattert.

– Det kan være en utfordring, når svært mange nå synes å vokse opp uten nært personlig kjennskap til religiøst troende, og kanskje i enda større grad henter sin informasjon fra media og sosiale medier. Mitt inntrykk er at mange har en nokså ureflektert, sekulær tilnærming til livet. Jeg må stadig begrunne og forsvare hvordan jeg kan holde meg med en Gud i 2018, mens de som utfordrer meg sjelden har opplevd å bli reelt utfordret på sin posisjon. Jeg tenker at alle overbevisninger - religiøse og ikke-religiøse - innebærer en trosposisjon - ingen av oss kan vite noe for sikkert.

– Et sekulært livssyn er ikke en nøytral posisjon, der du kan legge til en «side order» - Gud eller french fries. Som kirke må vi være ydmyke overfor de mørke sidene ved vår historie, vise respekt og nysgjerrighet for andres overbevisning, og være frimodige på evangeliets vegne. 

Vindmølle

– Dessuten tror jeg det kinesiske ordtaket som sier at når forandringens vinder blåser, kan vi bygge leskjermer eller vindmøller, peker på noe viktig. Jeg tror vi må gjøre begge deler, for å forløse mest mulig energi. De fleste av oss trenger både ly - trygge steder der vi kan få bekreftelse og støtte for vår tro og teologi - og vi trenger vindmøller som tar tak i de vanskelige utfordringene og skaper ny kraft og energi.

Hun har travle dager, med innspurt på doktorgrad - til sommeren er pengene slutt, og da bør hun være ferdig.

– For meg som alltid har vært livredd for skoleprøver, eksamener og akademia, er dette en kraftprøve. Og etter hodeskaden vet jeg ikke om det går. Men jeg tror denne prosessen uansett gjør meg til en bedre teolog og prest - og kanskje et bedre menneske også. Både MF, jeg selv og alle andre som har hjulpet meg underveis, fortjener at jeg gir det et skikkelig forsøk. Det tror jeg også vil gjøre det enklere å la det gå om jeg ikke får det til. Uansett er det prest jeg er og vil være - så heldig er jeg, sier Sunniva Gylver.

 

ÅRETS NOMINERTE:

Hans Petter Foss lånte til langt over pipa for å redde Bok & Media