Det var en stortingsmann og lensmann som i 1837 tok med seg en «middelaldernisse» – en skulptur av St. Nikuls (St. Nikolas) – fra Eidsborg stavkirke og leverte den til Oldsaksamlingen i Oslo.

– Mest sannsynlig reddet han Nikuls. Han ble ikke tatt vare på her på bygda, sier Dag Rorgemoen ved Vest-Telemark museum.

Men i dag både vil de, og mener at de kan ta vare på ham. Gjentatte ganger har de forsøkt å få skulpturen «hjem igjen» til ­Telemark fra Kulturhistorisk ­Museum i Oslo. Til ingen nytte. Og de er ikke alene.

Uvitende bygdefolk

Det på høy tid å diskutere hvem som skal ha ansvaret for å forvalte kulturskattene i Norge, mener Nanna Løkka, kulturforsker ved Telemarksforskning. Løkka har undersøkt en rekke eksempler på at lokalsamfunn har bedt om å få kulturminnene tilbakeført fra nasjonale samlinger. Funnene er publisert i en artikkel i tidsskriftet Nordisk Museologi, der hun konkluderer med at de nasjonale samlingene i dag «på mange måter trenger et nytt legitimeringsgrunnlag».

– Dagens forvaltningstruktur er basert på det kunnskapslandskapet som fantes for 100 år siden, da vi fikk Kulturminneloven. Da var kunnskapen om fortiden og synet for betydningen av å ta vare på historiske gjenstander, først og fremst konsentrert om de store byene. Folk på landsbygda derimot «visste ikke bedre», og byfolk kom og reddet skatter fra deres uvitenhet. Det jeg spør om, er om dette fortsatt er nødvendig: Er det virkelig fortsatt slik at folk på bygda ikke er i stand til å ta vare på sin egen fortid? sier Løkka, som peker på at i kulturpolitikken forøvrig er desentralisering det store mantraet.

– Både museumsreformen og universitets- og høyskolereformen gjør det i dag mulig å tenke seg en regional forvaltningsmodell, ifølge forskeren.

Migrasjon

Over hele verden er i dag kulturarv på flyttefot. Debatten rundt dette, har skutt fart i takt med at Frankrike planlegger en storstilt tilbakeføring av gjenstander til tidligere kolonier på trappene.

Men internasjonalt sier også mange museer bestemt nei til såkalt repatriering. British Museum henviser eksempelvis til at de forvalter kulturarven på vegne av menneskeheten, og gjør den tilgjengelig for flest mulig.

– Det er mange av de samme argumentene som spilles ut internasjonalt som også preger den norske diskusjonen, påpeker Nanna Løkka.

Dovremadonnaen

I tilfellene Løkka har undersøkt, er argumentet mot tilbakeføring at gjenstandene er viktig for norsk eller skandinavisk kulturarv, og at plasseringen i Oslo sikrer tilgjengeligheten for publikum. Et annet viktig argument er at «det autentiske» opphavsmiljøet ikke lenger finnes.

Hvis St. Nikuls plasseres på Vest-Telemark museum, blir dette utenfor «en liturgisk kontekst», heter det i avslaget fra Kulturhistorisk Museum. Et annet eksempel er den såkalte Dovremadonnaen, en middelalderstatue av Maria som menighetsrådet i Dovre har ønsket tilbake. Her viser Kulturhistorisk museum til at «Maria med barnet høyrer til katolsk tradisjon, og har truleg vært plassert i den rivne Dovre stavkyrkje. Ut frå ein kulturhistorisk vurdering er det ikkje rett å plassere originalen i dagens Dovre kyrkje».

LES OGSÅ: Slik står det til med landets stavkirker.

Lokal identitet

– Det argumentet der synes jeg ikke noe om, sier Hans-Jacob Dahl, tidligere sokneprest i Dovre.

– Her på bygda er det ingen som bryr som noe kommer fra katolsk tid eller ikke. Perspektivet er at «Madonnaen hører til her, som del av vår historie», sier Dahl.

Han mener den lokale interessen for den gamle kirkekunsten er styrket. Det handler om identitetsbygging. Og i distriktet hvor Dovremadonnaen hører hjemme, handler det også om at det bygges ut et pilegrimsarbeid – med uttalt politisk støtte.

Også ved Vest-Telemark Museum synes de argumentene mot tilbakeføring er tynne:

– Vi har i dag et museumsbygg med alle fasiliteter, med klimaregulering og sikring etter nasjonale standarder, og vi har lenge hatt et ønske om å kunne formidle Nikuls i forbindelse med kirken og det tilstøtende museet, sier Dag Rorgemoen og peker på at Nikuls hører til spesiell kultus som er knyttet til Eidsborg.

– Vi kjenner ikke tilsvarende fra noe annet sted i landet, og selv om det trolig ble forbudt med reformasjonen, tyder kildene på at den har fortsatt helt til midten av 1700-tallet.

Havresekken

I henhold til Kulturminneloven er det staten som eier de førreformatoriske gjenstandene.

Myndigheten er imidlertid delegert til universitetsmuseene, som det finnes fem av knyttet til universitetene i Oslo, Trondheim, Bergen, Stavanger og Tromsø. Disse har ikke bare den juridiske og formelle makten over gjenstandene. Universitetsmuseene er også saksbehandlere i tilbakeføringssaker.

Nanna Løkka kaller dette et «assymetrisk maktforhold». Debatten preges av at «de på toppen av makthierarkiet mener hensynet til kulturminnene blir best ivaretatt av dem selv,» skriver hun i artikkelen, og mener dette er et premiss som kan diskuteres, «all den tid både faglig og bygningsmessige forhold har forbedret seg radikalt mange steder i distriktene».

LES OGSÅ: Regjeringen sier nei til særskilt freding av kvenske kulturminner.

Svarer kritikken

Direktør ved Kulturhistorisk ­Museum, Håkon Glørstad, ­mener det blir for kostnadskrevende med en desentralisert forvaltningsstruktur.

– Hva legitimerer at Kulturhistorisk museum i vår tid skal ha ansvar for skulpturen av St. ­Nikuls og andre før-reformatoriske gjenstander?

– Den førreformatoriske kulturarven er vår felles kulturarv og har vært en viktig ressurs for det nasjonale prosjektet, sier Glørstad, og fortsetter:

– Ansvaret for disse gjenstandene forvaltes i hovedsak av de fem universitetsmuseene. Grunnen til at disse museene har dette ansvaret er for å sikre en kunnskapsbasert forvaltning knyttet til forskning og undervisning på universitetene. Denne begrunnelsen er etter min oppfatning fremdeles gyldig. Universitetsmuseene representerer også et langsiktig og forutsigbart forvaltningsregime som sikrer at kulturarven bevares for framtiden.

– Er det politiske ønsket om desentralisering ren utopi på dette feltet?

– Det er kostnadskrevende å opprettholde en desentralisert forvaltningsstruktur i et såpass tynt befolket land som Norge. Ressursgrunnlaget er rett og slett for knapt. Jeg kan heller ikke se at det har hendt noe i det politiske bilde som gir grunn til å forandre dagens struktur.

Samisk sammenlikning

Det pågår for tiden en omfattende tilbakeføring av samisk kulturarv i Norge.

– Ser du et prinsipielt skille mellom denne tilbakeføringen, og det tilbakeføringskravet som stilles fra andre lokalsamfunn?

– Ja, det er et slikt skille. ­Samene har i Norge urfolkstatus der man har opprettet et særlig forvaltningsorgan gjennom Sametinget som skal ivareta samiske interesser. Gjennom internasjonale konvensjoner har Norge forpliktet seg til at samene skal forvalte sin egen kulturarv. Kulturhistorisk museum og Norsk folkemuseum har ønsket å bidra til å samene skal kunne forvalte sin egen kulturarv og har derfor tatt initiativ til at halvparten av samlingene som forvaltes i Oslo, overføres til samiske 
museer.

‘Dette er vår felles kulturarv’