Vellykket ungdomsfødsel

Fra å være barn til å bli voksen, handler på sett og vis både om fødsel og død. Det er et menneske som forsvinner, som skifter form og blir til en annen person. «Til Ungdommen» handler om denne ungdomsfødselen.

Når Linn Skåbers kritikerroste bok når scenen, får man umiddelbart følelsen av at tekstene springer ut i full blomst. Kanskje ikke så rart, boken er tross alt formet som en rekke monologer. Basert på samtaler med ekte ungdommer, som forteller om hvordan de har det.

Om forsøket på å holde balansen i spriket mellom barndom og voksenverden. Om vennskap og savn, kviser, skilte foreldre, famlende forelskelse, festing og følelsen av å være utafor. Der den gode moral og budskapet om å akseptere seg selv som den man er, står på nippet til å virke i overkant prektig mellom bokpermene, er det som om ordene løftes og får en langt kulere schwung på scenen.

Skåber som er skuespiller i bunn, vet å bruke språklige bilder som fungerer i spill. I samtale med ungdommene, har hun dratt ut essensen, dikte videre på, eller klippet og limt det sammen til historier der underteksten hele tiden får spille med.

Unge talenter

Fortellingene tar den fine og likefullt håpløse brytningstiden på kornet, som også voksne kan huske tilbake til og kjenne seg igjen i. Alvor ispedd humoristiske øyeblikksbilder. Eksistenstungt og lett på samme tid.

Lagt i munnen på forestillingens fem dyktige skuespillere, ser vi ikke bare det lett «giddalause» uttrykket ungdom kan ha for vane å legge seg til, men vi hører også nerven av rørende usikkerhet som dirrer i bunn. Det er bare å merke seg navnene med det samme: Ines Høysæter Asserson, Tarjei Sandvik Moe, Emilie Mordal, Filip Bargee Ramberg og Jon Ranes.

Flere av dem har knapt rukket å fylle 18 år, men bærer med seg en tilstedeværelse på scenen og en evne til tekstformidling, som gjør at oppmerksomheten ikke glipper et eneste sekund. Regissør Mattis Herman Nyquist skaper ro rundt ungdommen, og stoler klokelig nok på at de selv klarer å bære teksten på en nesten naken scene.

Stemningsskapende

Lysdesigner og scenograf Øyvind Wangensteen skaper med få grep et stemningsfullt og ladet scenebilde. Fra taket henger bøyelige lysstoffrør kveilet sammen i en eneste stor floke, og gir assosiasjoner å spinne videre på: Ulike livshendelser viklet inn i hverandre, en floke av veier og valgmuligheter på terskelen til voksenlivet.

Lisa Aisatos naivistiske og vakre illustrasjoner fra boken, er byttet ut med et hardere og hippere uttrykk på scenen, som kler den unge målgruppen forestillingen er myntet på. Som et ofte mørkt og mollstemt akkompagnement til teksten som formidles, spiller lyd-designet med. Et effektivt, stemningsbærende element som nærmest umerkelig sniker seg inn i monologene.

Det finnes nok av eksempler på skoleforestillinger som trolig dreper enhver lyst til å gå mer på teater. Som føles livsfjernt, musealt og dørgende kjedelig for 15 åringen som har blitt dratt med i regi av «Den kulturelle skolesekken.»

Dette er derimot en forestilling som makter å by på morsomt, tankevekkende og rørende gjenkjennelig materiale. Hverken for pedagogisk oppbyggelig så det føles kleint, eller så kunstnerisk svevende at man faller av lasset. «Til Ungdommen» er teater formidlet med et bankende hjerte og akkurat så fett hår, slapt håndtrykk og himlende øyne, at ungdom kan kjenne seg igjen.

---

Fakta:

---