Til Mark David Hollis (1955–2019)

Tida mellom vinter og vår er som ei egen, blast okergul årstid. Jeg går langs de åpne jordene og ser endene på stubbhalmen stikke opp av det som er igjen av snøen bortover, og de korte gullstrekene i det hvite gjør at landskapet ligner et japansk tresnitt, hvor det som er og det som var kan sees på en gang, som om tida er fiksert i tusj.

Det er rart, er det ikke? At ting ikke trekker seg tilbake og blir borte, men holdes fast i minnet med uforminsket kraft?

Spirit

Spirit

How long?

Spirit

(Talk Talk, «I Believe in You», fra The Spirit of Eden, 1988)

Vårens farger

Og hvem hadde trodd at det var slik livet skulle bli? Inni det frosne sivet nede ved vannet ser jeg i øyekroken kjølen av en snudd båt. Jeg hadde en gang mye med båter å gjøre. Familien på farsida drev Øvre Tune Båtbyggeri nede i Østfold i fem generasjoner, men så flytta vi hit opp til jordbruksdistriktet Høland. Jeg var bare 11, forflytningen mindre enn én breddegrad, men etter hvert merka jeg at det gikk en breddegrad inni meg også, som vi kryssa att og fram over hver gang vi dro mellom Østfold og Høland.

Der nede var barndommens befolkede, umiddelbare og tankeløse varme, her oppe var det åpne jorder og tid til å tenke, alene. Der nede spontan prosa, her oppe haiku.

Det ligger ingen båter i det kalde vannet på to-sider av brygga utover nå på denne tida av året. Mark Hollis i Talk Talk er død. Tekstarket til albumet The Colour of Spring, med de tynne håndskrevne linjene, ligger på kjøkkenbordet der oppe i huset. Jeg lurer et øyeblikk på om jeg føler meg ung eller gammel, men siden kroppen ser fram til å begynne å klatre ut på brygga, bestemmer jeg meg for at jeg i alle fall ikke trenger å tenke så mye på alderen min ennå.

Hvor lenge?

LES MER: Talk Talks Spirit of Eden låter fortsatt som en flik av evigheten, 30 år etter.

Almanakk på sida

Hele konstruksjonen gynger ned på ei side av vekta mi da jeg setter bena inn i metallsprinklene og begynner å klatre ut til sida av nettingramma som skal hindre folk uten nøkkel i å gå ut på brygga, men sålene er langt fra å komme nedi det kjølige vannet, og jeg svinger meg enkelt rundt på utsida av gjerdet før jeg klatrer tilbake innover, på den andre sida. Ståltråden i gitteret er kald under fingrene og sender klart avtegna lyd langt utover vannet i det jeg slipper og trår ned på borda der innenfor.

And yet I’ll gaze

At the colour of spring

Immerse in that one moment

In love with everything

(Mark Hollis, «The Colour of Spring», Mark Hollis, 1998)

Stående ute på brygga i innsjøen, kan jeg se hele den lille grenda. Det var hit vi kom. Det tok faktisk ei stund å lære seg å like Høland. Vi hadde vært her om somrene før det, og jeg husker hesjer med høy på jordene fra barndommen, alle parallelt med de andre linjene: hovedveien, elektrisitetsledningene og grusveien som en gang var sporet til den smalsporede jernbanen «Tertitten», som en streng for en utvidet akkord ute til venstre. Et landskap med linjer som i en almanakk snudd på sida. Mark Hollis er gått ut av tida, musikken hans likevel soundtracket til den blekt gule årstida mellom vinter og vår, all tida som er gått og landskapet som forblir det samme.

Det er rart, er det ikke, hvordan ingen ting trekker seg tilbake?

Synthbasert pop

I 1982, det samme året som vi kom hit, debuterte Talk Talk på plate. De startet opp med mainstreamsuksess og listeplasseringer, men så skjedde det noe. Albumet The Colour of Spring i 1986 er et spesielt øyeblikk i popen fordi det både befinner seg innenfor det synthbaserte popformatet, samtidig som Mark Hollis' visjoner for en langt mer ambisiøs og følsom pop slår ut: barnekor, dempet trompet, ukonvensjonell bruk av strykere, og gleden over ett tamburinslag, helt riktig plassert. Og så er det den vokalen da, som ikke ligner noe annet, i sin uhyre følsomme tilstedeværelse i og over musikken.

Det skulle bli mye drøyere. Talk Talk trakk seg vekk fra alt man kjente til i samtidens pop på de to siste platene. De omstendelige innspillingsprosessene er blitt legendariske. Det sies at plateselskapet EMI ville saksøke bandet for å ha lagd uselgelig musikk etter at det første av dem, Spirit of Eden, var ferdigstilt i 1988 og Hollis ikke ønsket noen singler fra plata. Enda en «vanskelig plate» ble det, Laughing Stock, i 1991, før bandet ble oppløst.

LES MER: Åleskjær anbefaler blues.

Heroinavhengig bror

Siden den gang har nye generasjoner lyttere kommet til, og mesterverkstatusen til de to siste Talk talk-platene er for lengst etablert. Hollis og samarbeidspartnerne viste seg kompromissløse i søken etter lyd og rommet rundt lyden, i en musikk som går fra sakral stillhet til åpne gitarøs-partier, holdt sammen av et meget følsomt trommespill under Hollis få ord. Musikken er usigelig vakker og høyst organisk, og det er like lange mellomrom mellom Hollis' linjer som mellom husa i grenda jeg står og ser fra ytterst på bryggekanten. Plateselskapet tvang forresten gjennom en single fra Spirit of Eden, den ufattelig fine «I Believe in You», skrevet til Hollis' heroinavhengige bror.

Mark Hollis kom med en plate til, soloalbumet fra 1988 som bare bærer hans navn. Nytt underkjent mesterverk, denne gang stillere enn noen gang. Gjør én lyd rett før du prøver deg på mange, ser ut til å være tilnærmingen. Personen Mark Hollis var allerede den gang på vei ut av offentlighetens søkelys. Og snart også ut av musikken, skulle det vise seg. Sannheten er vel at man ikke vet så mye om Hollis etter det. Han gjør noen få gjesteopptredener, og i de ytterst få intervjuene han gir, svarer han sparsommelig og unnvikende på spørsmål om ny musikk. Han går vel til og med langt i å si at han ikke behøver eller ønsker å lage mer.

LES MER: Robyn viser vei gjennom sorgen og ut i lyset.

Stille framover

Og nå er det med sikkerhet stille for all tid framover. Visste Mark Hollis hvor dypt inntrykk musikken hans gjorde på folk? Vi andre må uansett klatre rundt nettinggjerdet og inn på land igjen, til våre minner og indre breddegradsinndelinger. Kanskje med håp om at vårfargene kommer snart, deretter båter på begge sider av brygga utover. Kanskje er en av dem til og med fra Øvre Tune Båtbyggeri, for selv her, en liten breddegrad opp, er vi innenfor en radius der det fortsatt pleier å ligge en og annen med den kjente fasongen i båthavnene rundt omkring. Og med tanken på de egne utgangspunktene følger også håpet om at en også selv skulle få til én ting helt rett en gang. Ingen vet jo hvor lenge man har igjen før man rutsjer ut av almanakken. Er man heldig, kanskje man har mange år til, nesten et halvt arbeidsliv? Ingen vet, det blir rene spekulasjoner.

How long?

Spirit

Takk for musikken, Mark Hollis.