Premieres for manglende modernisering

Den gjeveste Heddaprisen, «Årets forestilling», ble nylig tildelt Rogaland teater. Her får publikum et fire timer langt møte med Hamlet, idet regissør Kjersti­ Horn er tro mot Shakespeares originalmanus. Mens ­andre ­regissører kutter i klassikere, bearbeider teksten og forsøker å nå dagens publikum, trekker Heddajuryen fram at forstillingen nettopp er strippet for forsøk på modernisering.

– Er du i ferd med å skape en ny trend ved å være gammeldags, Kjersti Horn?

– Man har ofte ideer om hva som vil selge billetter, som ikke stemmer overens med virkeligheten. Publikum lengter ­etter ­alvoret som ligger i et slikt ­prosjekt. Det er ikke noe gammeldags ved dette, originalteksten er veldig dynamisk. Og vi har moderne scenografi og ­kostymer, påpeker Horn.

LES OGSÅ: Fysisk aktive bruker flest kulturtilbud

Mer tilgjengelig

Ved å følge­ teksten slik den opprinnelig står skrevet, oppstår det motsatte av hva man kanskje skulle tro, ifølge­ regissøren.

– Den blir mer tilgjengelig. Vi har opplevd en massiv begeistring fra publikum. De føler de forstår Hamlet og finner teksten relevant.

– Hva tror du er grunnen til det?

– De store temaene hos Shakespeare finner vi hele tiden igjen i de mindre relasjonene. Han vrir og vender på alt, og skriver om det samme i hver enkelt del, som en DNA-kode. Det finnes en grunn til at noe blir sagt om igjen, men i en ny vending. Slik skjønner man det bedre, ikke bare handlingen, men også kjernen i de store verdispørsmålene.

Sjeldent fenomen

Teaterviter Siren Leirvåg beskriver oppsetningen som et relativt sjeldent fenomen.

– Samtidig er dette en form for søken etter historisk korrekthet vi kan se tilbake i teaterhistorien også på andre områder. Som i ­arkitekturen der man restaurerer teatret tilbake til slik det opprinnelig så ut. Det kan bli en trend i tiden å spille så tett på teksten som mulig, forteller Leirvåg.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hun trekker frem «faren» for at kritikere ser det som nostalgi eller mangel på eksperimentering. Når man ikke vet hva nytt man skal gjøre, skues det i stedet tilbake i tid.

– Men det i seg selv blir også et eksperiment. At du flytter klassikeren fra en tid til en annen, er en historisk rekontekstualisering. Spørsmålet blir om det fungerer det i vår tid, påpeker Leirvåg.

Kvalitetsspill

Oppsetningen på Rogaland teater har blitt en publikumssuksess. Leirvåg minner samtidig om «spillet» bak kvalitetsbegrepet.

– Noen ganger synes jeg man tar litt for lett på publikums ­reaksjoner. Hvis folk liker det, har kunstnerne bak gjort noe feil fordi det ikke er avansert nok. Det er et slags spill. Kvalitetsbegrepet har også sin historie, og er knyttet til en avantgarde-tenkning. Det skal være såpass spesielt at massene ikke tar imot det med åpne armer. Kanskje er det på tide å revurdere den ideen, påpeker Leirvåg.

Skandaleteater

Vegard Vinge­ og Ida Müllers oppsetning av ­Ibsens «Vildanden» skapte skandaleoppslag under Festspillene i Bergen i 2011. Festspilldirektør Per Boye Hansen måtte gå inn og stoppe oppsetningen etter ni timer. Da var man fortsatt i første akt.

– Der var de teksttro på en helt annen måte. Her gjaldt den umiddelbare konfrontasjonen med publikum, samtidig som Ibsens tekst ble fulgt til punkt og prikke. Forestillingen fikk tyn i media, men nettopp derfor også kred – et kvalitetsstempel basert på det at de utfordret normen. Slik kan du si at vi fortsatt står i en avantgardistisk tradisjon, ­mener Leirvåg.

Konvensjoner

Mens teatret har vært gjenstand for stadige eksperimenteringer og moderniseringer, hviler det langt tyngre konvensjoner i operasjangeren.

– Når regissører som Calixto Bieito og Stefan Herheim setter opp noe, blir det nesten alltid ballade. Mange mener de ­eksperimenterer for mye. Da teatermannen Stein Winge begynte å regissere opera, kom det reaksjoner. Noe sånt som «jøye meg, vi skal jo bevege oss». Han laget noen arrangementer som bokstavelig talt tok pusten fra sangerne, ler Leirvåg.

Hun trekker paralleller til mediebransjen. Der papiravisene går over til å bli mer som magasiner med lange tekst­flater, blir teatret også et sted for å gå i dybden.

– Vi har fått nok av overflate og tempo. Teatret blir et sted du rett og slett kanskje kan lære noe. Etikk er noe av det viktigste vi diskuterer i dag, og det tar tid å diskutere.

Møtte skepsis

Skuespiller Torbjørn Eriksen fikk Hedda­prisen for beste mannlige skuespiller i rollen som Hamlet.

– Under prøveperioden har vi vært åpne for å kutte i stykket hvis vi fant grunn til det. Det fant vi ikke, smiler Eriksen.

Han forteller at de i forkant av premieren møtte skepsis i sin tekstro tilnærming til Shakespeare. Mange var redde originalteksten skulle bli for lang og lite relevant i 2015. De negative stemmene har imidlertid stilnet.

– Det er helt klart et behov som fremprovoserer denne måten å jobbe på. Det kan hende vi går en unødvendig lang runde, ved å hele tiden skulle modernisere og tilrettelegge for dagens ­publikum.