Svalende Sinatra-skygge
Det er en stille ærbødighet over Bob Dylans tolkning av Frank Sinatra, men også en endelig forsoning mellom to representanter fra vidt forskjellige musikkulturer.
ANMELDELSE: Da Dylan, en dag i 1964, plutselig bråvåknet fra døsen i baksetet på en taxi i New York, var det fordi bilradioen hadde spilt musikk som gjorde et nærmest sjokkartet inntrykk på ham. Det var Dylans første møte med The Beatles, som i stor grad skulle bidra til han befatning med elektrisk popmusikk. Det ble et aldri så lite farvel med de folk-baserte protestvisene, som han i starten var så ivrig etter å videreføre fra forbildet Woodie Guthrie, og et mer definitivt avsluttet forhold til tidligere tiders standard-låter.
LES OGSÅ: «Sanger står ikke skrevet i stein»
Gåsehudfremkallende
