‘Statistisk lykke er ikke det som får deg opp om morgenen’

«Den som vil forstå vår tid, trenger ikke lese norske samtids­romaner» skrev sosiologen Gunnar Aakvaag i et innlegg i Morgen­bladet. Onsdag gjentok han kritikken i Vårt Land.

– Det tegnes et veldig pessimistisk bilde av middelklassen, som om dette er mennesker som lever i et ufritt jernbur, sa han, og bemerket at forfatterne ofte skriver om «den kanskje mest privilegerte klassen i verden», men at de skapte «en form for elendighetsromaner».

Men nå får han motbør. Både fra forfattere og anmeldere. Krassest ut går litteraturkritiker Astrid Fosvold. Hun ber ham rett og slett lese mer.

– Jeg tror sosiologen må lese flere bøker, sier Fosvold, som er fast anmelder i Vårt Land.

LES OGSÅ: At de ikke er drittlei av å skrive om folk som er i en livskrise?

– Aakvaag misforstår

Blant bøkene som Aakvaag tar som eksempel, er Lavterskeltilbud av Jens M. Johansson. Men forfatteren selv mener at Lavterskeltilbud er en bok som «gjør narr av nettopp en virkelighetsfjern middelklasse».

Han sier seg enig med sosiologen at littera­turen handler mye om motgang og vanskeligheter.

– Men på den annen side – det gjør vel ofte livet også. Selv for oss i middelklassen, sier Johansson.

– Statistisk lykke er ikke det som får deg opp om morgenen, man kan være ulykkelig i et rikt og velfungerende samfunn. Og sånn sett opplever jeg vel at Aakvaag misforstår både menneskets og litteraturens vesen i kritikken sin.

Meningsløse liv?

Ifølge Aakvaag tenderer handlingen i norske samtidsromaner til å henfalle til følgende skjema: Hovedpersonene har ytre komfort og muligheter, men lever meningsløse liv, fulle av krav og tomme hverdagsrutiner. Følgelig befinner de seg i, eller på randen av, en livskrise, der eneste utvei ofte blir et oppbrudd.

– At de ikke er drittlei av å skrive om folk som er i en livskrise? spurte Aakvaag retorisk i Vårt Land, og sa at det burde være en litterær utfordring å skrive om andre ting.

– Politikerretorikk

– Å si at vi aldri har hatt så mange muligheter som i dag, er samme retorikk som politikere benytter, og den er helt intetsigende, sier Vårt Lands litteraturanmelder Astrid Fosvold, og utdyper:

– I et samfunn med så mange­ parametre for vellykkethet, er det åpenbart at mange faller utenfor. Tenk på hva dette gjør med den nye generasjonen, tenk at vi er kommet dit at vi har fått «folkehelse og livsmestring» som eget tema i skolen.

Fosvold er spent på hvordan vi kommer til å bedømme dagens litteratur i fremtiden:

– Med viktige romaner som Arild Asnes 1970 og Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige skildrer Dag Solstad store samfunnsendrende ideer. Men det aller viktigste, er jo at dette ser vi best etter at det har gått litt tid. Tante Ulrikkes vei, som Aakvaag nevner, handler om to ulike livsskjebner i et miljø og en bydel i Oslo som sjelden får ­litterær oppmerksomhet. I tillegg er de stemmene som kommer­ til orde svært karakteristiske. Det interessante er hvordan denne romanen vil stå i den litteratur­historien vi skal skrive om ­20–30 år, sier hun.

Erkjennelse

Men først og fremst mener hun sosiologen går for «smalt til verks» når han nærleser samtidsromanene. De handler om mer enn «middelklassens ufrie og meningsløse liv», ifølge Fosvold:

– Måten han leser Dag Solstads bok av fjoråret er merkelig. Tredje­ og siste roman om Bjørn Hansen fortsetter og ­avslutter historien om den ­solstadske helten Bjørn Hansen, og skildrer en mann som ikke er på bølge­lengde med tiden han lever i, samtidig som han har en rørende­ utstrakt hånd mot barnebarnet. Som sosiologisk analyse er boka komplett uinteressant, mener hun, og sier et av ­litteraturens fortrinn, er «innsikt i subjektive liv og følelser»:

– Flere av romanene han snakker om, er kanskje nettopp gode beskrivelser av hvor utenfor en kan bli i et samfunn som vårt, der det er så lett å lykkes og hvor så mange faktisk gjør det. Per Pettersons roman Menn i min ­situasjon handler om en pågående­ mangefasettert livskrise. Innsyn i denne livssituasjonen kan ­skape mulighet for erkjennelse.

LES OGSÅ: Dette er Aakvaags kritikk

Fosvolds pensumliste

I følge Fosvold, har Aakvaag oversett nyere litteratur når han uttaler seg om trender i samtidslitteraturen.

– Å jakte etter romaner som vil kunne si noe om samfunnet og samtidig overse bøker som Leve posthornet og Et norsk hus av Vigdis Hjort, er godt gjort. Dessuten burde han virkelig ­interessere seg for Kjartan Fløgstad, dersom han er ute etter samfunnsanalyse, sier hun og spør hvordan Aakvaag kan «unngå å legge merke til Bjørn ­Vatnes ­Nullingen av Paul Abel?».

På Fosvolds anbefalingsliste til Aakvaag, står også følgende:

• Samlagets serie «Norsk røyndom».

• Bøkene til Åsne Seierstad.

• Klassen av Marte Spurkland.

• I tillegg sier hun forfatterskapet til Trude Marstein burde være av interesse:

– Der finner vi virkelig middelklassen uten sutring, ­sier Fosvold.

– Bra initiativ

Heller ikke anmelder og forfatter Eskil Skjeldal er enig i Aaakvags vurdering. Men han hevder dette til syvende og sist bunner i kunstsyn:

– Han presser romanene inn i en sosiologisk metode, og leser dem som skildringer av sentrale trekk ved dagens Norge. Dette er ikke et kunstsyn som jeg deler. Fordi det virker som han avkrever skjønnlitteraturen noe som den aldri har lovet å oppfylle.

– Ser du noen verdi i synspunktene hans?

– Ja, i den forstand at han drar i gang en diskusjon om skjønn­litteraturens funksjon. Det synes jeg er interessant. Vi må alltid spørre hva skal vi med kunsten, og Aakvaag selv gir et teknisk og nytteorientert perspektiv. Jeg ­synes initiativet er bra, men at gjennomføringen svikter: Han går for raskt fra enkeltfortellinger til en generalisering om Norge.

– Hun ber meg lese flere bøker, da får jeg be henne lese bedre.

– Hvor mange bøker skal jeg egentlig ha lest, før jeg kan avdekke det som er sentrale tendenser i norsk samtidslitteratur? Jeg har lest et sted mellom 100 og 150 bøker de siste årene,­ så hvor godt gjemt er disse bøkene? spør sosiolog Gunnar Aakvaag tilbake.

Han mener «pensumlisten» fra Astrid Fosvold bare underbygger hans vurderinger av samtids­litteraturen.

– Fosvold ber meg lese flere bøker, da får jeg be henne lese bedre. Flere av anbefalingene hun gir, er sakprosa, mens jeg snakker om fiksjonslitteratur. Og romanene som nevnes, ­underbygger bare min kritikk, sier Aakvaag og utdyper:

• Leve posthornet! handler om en ensom, singel, desillusjonert kommunikasjonsrådgiver.

• Et norsk hus handler om en middelklasseperson, en kunstner «som driver selvpisking».

• Nullingen av Paul Abel er en fremtidsdystopi om klima og overvåkning, som viser hvor ille det kan bli hvis vi ikke gjør noe nå.

– Middelklassen kjennetegnes av muligheter og mestring

– Kjartan Fløgstad har med sitt forfatterskap drevet en konstant pisking av middelklassen. Det eneste jeg er enig med Fosvold i, er når hun nevner Trude Marstein, som ­beskriver en vital, norsk middelklasse uten sutring.

– Et av poengene til Fosvold er tidsaspektet: Vi trenger tid før vi ser hvordan litteraturen får frem tendensene. Hva vil du si til det?

– Hva som blir stående igjen som stor og viktig litteratur, er en annen debatt. Men det er ikke noe problem å lese disse­ tekstene i dag, og trekke ut av dem hva de sier om dagens samfunn. Å si at vi ikke forstår dem fullt før enn om 10–20 år er å melde seg ut av debatten.

Aakvaags kritikere er opptatt av at velstand ikke nødvendigvis betyr lykke.

– Det er ingen tvil om at det stemmer. Men mitt poeng er at hvis du ser på livet til den norske middelklassen i dag, så er det ikke motgang, krise og ­undergang som er det spesifikke. Tvert i mot er det muligheter og mestring. Og at dette er litterært underbelyst, slår meg som et problem.

Skjeldal mener Aakvaags kritikk bunner i kunstsyn. Til det svarer Aakvaag:

– At folk «utenfra» kaster et blikk på litteraturen, må forfattere og kritikere bare tåle. ­Poenget mitt er ikke at litteratur skal være sosiologi. Men forfatterne selv ønsker å skrive­ sant og viktig om samfunnet. Det er derfor Vigdis Hjorth skriver­ om postdirektivet, ­eller Geir Gulliksen skriver om brutte­ ­ekteskap.

---

Fakta:

---