– At de ikke er drittlei av å skrive om folk som er i en livskrise?

«Den som vil forstå vår tid, trenger ikke lese norske samtidsromaner» og «Jeg kan vanskelig tenke meg en mindre treffende samfunsdiagnose». I et innlegg i Morgenbladet kommer sosiologen Gunnar Aakvaag med krass kritikk av den nyere norske samtidslitteraturen.

Skal vi tro Aakvaag skriver forfatterne bemerkelsesverdig ofte om «den kanskje frieste klassen i verdens frieste land: den norske middelklassen». Problemet er bare dette: Det er elendighetsbeskrivelsene som råder, ifølge Aakvaag, som tar eksempler fra både Lars Saabye Christensen, Dag Solstad, Per Petterson, Vigdis Hjorth, Nina Lykke og kanskje mest overraskende – Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei.

– Det er påtakelig i Tante Ulrikkes vei, som riktig nok forteller om en klassereise. Men hovedpersonen fremmedgjøres fra miljøet han kommer fra, og fanges av det nye miljøet han kommer inn i. Det er de negative aspektene det legges vekt på, ikke mulighetene, sier Aakvaag til Vårt Land.

LES OGSÅ: Derfor skapte 'Bazarovs barn' så mye bråk – Nå gis den ut på nytt

– Et hav av erfaringer som aldri skildres

Aakvaag sier han «elsker litteratur», og anslår at han leser 10-15 romaner årlig. Han har også nytte av dette i jobben som sosiolog, fordi litteraturen kan gi hjelp til å fange opp tendenser i samtiden. Men de siste årene har han fått stadig mindre ut av å lese norske samtidsromaner, hevder forskeren:

– Det tegnes et skjevt bilde av norsk middelklasse, og det er et hav av erfaringer som aldri skildres.

Ifølge Aakvaag tenderer forfatterne til å fortelle om et miljø de selv hører til i: Det handler om middelklassemennesker, som er journalister, leger, akademikere, byråkrater – og forfattere. Og handlingen henfaller til et nesten fast skjema: Personene har ytre komfort og muligheter, men lever like fullt meningsløse liv, full av krav og tomme hverdagsrutiner. Følgelig befinner hovdepersonene seg i, eller på randen av, en livskrise. Eneste utvei blir ofte et oppbrudd.

– Det tegnes et veldig pessimistisk bilde av middelklassen, som om dette er mennesker som lever i et ufritt jernbur. Og dette jernburet er summen av alle ytre forventninger, fra sjefer, partnere, venner og naboer, med karrierejag, boliglån, hager som skal stelles, og middager som skal holdes. De opplever at dette livet mangler mening. De mangler glød og lidenskap, og synes å ha tapt livsgnisten, utdyper Aakvaag.

– Jeg sier ikke at forfatterne skal bli sosiologer, at de skal skrive fullstendig representativt. Men de skriver om den kanskje mest privilegerte klassen i verden. Og de skaper en form for elendighetsromaner. Hvis man mener at litteraturen skal være et speil av samtiden, så lykkes man altså ikke. Bildet som tegnes blir for ensidig.

«Er de ikke drittlei?»

– Hvorfor forventer du at litteraturen skal speile samtiden?

– Forfattere er selv opptatt av at litteraturen skal «gjøre» noe, at den skal si noe sant og viktig om tiden og samfunnet man lever i. Selvsagt ikke på den måten vi sosiologer gjør det, men på en annen måte. Og hvis man skal si noe om middelklassen, så er det slik at for hver frustrerte middelklasseperson, er det jo minst fem som lever veldig godt.

– Men ville det være god og spennende litteratur?

– Jeg tenker at det måtte være en litterær utfordring. At de ikke er drittlei av å skrive om folk som er i en livskrise? Det burde være en lykke for dem å kunne gripe tak i noe annet, noe annerledes. Jeg ser jo at det gjerne er mer trøkk i det vanskelige, men her er ukjent mark, og jeg kan ikke se annet enn at det burde være en forlokkende oppgave. Jeg har jo ikke lest alt som er kommet ut, men jeg kan ikke huske å ha lest noe i en slik gate siden Roy Jacobsens Seierherrene.

LES OGSÅ: – For meg er Bachs Matteuspasjon det sterkeste gudsbeviset, sier Terje Kvam

Selvbiografien måtte begynt med bestemor som vokste opp på et fyr

Romanen kom ut i 1991, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Den følger en slekt gjennom tre generasjoner, og starter med en kvinne som kommer fra et fiskersmåbruk i Nordland, og havner i en drabantby i Oslo. Gjennom hennes familiehistorie og etterkommernes fortelling, gir boken også perspektiver på store endringer i hvordan nordmenn har livnært seg og levd i løpet av 1900-tallet.

– Hvis jeg skulle skrevet en selvbiografisk roman, måtte den startet med bestemor som vokste opp på et fyr, og oldefar som var bonde. Jeg kunne også skrevet en kontrafaktisk roman, om hvordan jeg ville hatt det hvis jeg levde slik. Jeg tror jeg ville vært ulykkelig, men på grunn av de mulighetene som den norske modellen har gitt, står jeg i en annen posisjon. Jeg har kunnet ta høyere utdanning, og får jobbe med noe som er interessant og spennende for meg.

Hva er 'nok'?

– Hva er den positive siden av middelklassefortellingen?

– At du lever lenger, har bedre råd, kan bo bedre, kan reise mer, og utforske kulturmuligheter. Det er en vifte som åpner seg for deg. Og du slipper ikke minst å ha en jobb som ødelegger kroppen din.

– Er det ikke da forfatterne sier at dette er ikke nok – for å være lykkelig?

– Da har de rett og slett misforstått hva 'nok' er. Hvis ikke frihet er nok, frihet til å utvikle sine interesser og utfolde sine evner, hva er da 'nok'? Forfatterne må stikke fingeren i jorda. Kanskje har de helt utopiske forestilinger av hva et menneskeliv skal inneholde av meningsfullhet. Menneskelivet har sine frustrasjoner, og for noen er frustrasjonen at man må takle valgfrihet. Men dette er strengt tatt et luksusproblem.

LES OGSÅ: Den nye biografien om Anne-Cath. Vestly er like spretten som en gjennomsnittlig hundreåring, mener vår anmelder.

Valgets kvaler

Aakvaag sier det er lett å kjenne seg igjen i beskrivelser av forpliktelser og krav fra mange kanter. «Men det er ingen motsetning mellom frihet og forpliktelser, slik de gir inntrykk av. Frihet er ikke å leve uten forpliktelser og krav – det er tomhet. Frihet er selv å velge sine forpliktelser og krav – og derigjennom sitt liv. Slik vi gjør i Norge,» skriver han i innlegget i Morgenbladet.

– Ønsker du deg egentlig flere dannelsesromaner?

– Ja, gjerne dannelsesromaner. Jeg er ikke så opptatt av sjanger her, men jeg er personlig er glad i dannelsesbegrepet, og skulle gjerne sett romaner som ikke bare får frem hvordan man blir slått i bakken av utfordringene, men hvordan man overvinner dem.

---

Fakta:

---