Et høydepunkt i Vekkelsens karriere var da de fremførte låta om hvor vanskelig det er å være kristen i Frikirken i Kristiansand. Einar Stenseng, en tredjedel av det plateaktuelle bandet Vekkelsen, tenker tilbake på den gangen bandet opptrådte på Protestfestivalen i sørlandsbyen og publikum nok ikke visste helt hva som traff dem.

– Det var en søt, gammel mann som var kirketjener der. Han reagerte litt på banningen i teksten, men synes Vekkelsen var et veldig bra bandnavn og tok Aage Samuelsen-referansene.

LES OGSÅ: For den oppvokste ateisten Njål Paulsberg, åpnet det første møtet med kristenjazz en ny dør

Anarkistiske ablegøyer

For selv om Stenseng kommer fra et strengt ateistisk hjem og makkeren Filip Ring brøt med Jehovas vitner som ung, er visst «Broder Aage» noe av en ledestjerne.

– Vi deler en fascinasjon for Aage Samuelsen og bedehusmusikken. Han var en fantastisk karismatisk figur. Det at han «drakk øl for maven» og skyldte på Paulus, er jo utrolig morsomt, forteller Stenseng som sitter på nabolagsbaren Postkontoret på Tøyen i Oslo og spiser pizza og drikker nettopp en øl.

Stenseng er vokalist og musiker. Han har vært fast bandmedlem til blant andre Oslo Ess og Marte Wulff, og har av Musikkmagasinet, Klassekampens ukentlige bilag, blitt omtalt som en undergrunnsringrev. De seneste årene har han primært jobbet med soloprosjektet Einar Stenseng Band.

I tillegg til dette overskuddsprosjektet kalt Vekkelsen, da. Et overskuddsprosjekt hva tid angår, men et økonomisk underskuddsprosjekt, ifølge han selv. Musikken er av typen som bør høres fremfor å bli beskrevet, men kan vel kalles akustisk, rølpete og religiøs visesang. Eller som de selv beskriver seg: et «fundamentalistisk vaklende gospelorkester».

– Det er definitivt et nivå av ironisering, men også en respekt, sier han mens han stumper intervjuets tredje røyk.

– Det er et anarkistisk og veldig fritt prosjekt, der vi lager låter veldig intuitivt og improvisert. Parallelt med denne anarkistiske grunnholdningen, er det også noe urkirkelig og gnostisk over det vi drever med, samtidig som det musikalsk er inspirert av pietistisk kristenmusikk fra 50- og 60-tallet.

LES OGSÅ: Sufjan Stevens hans åndelige søken er verdt å følge

Hardnakket ateist

Tirsdag 7. juli slippes andreplata Nye Vekkelsen, med dobbelt så mange låter som på debuten og med titler som «Lut din nakke, krum din rygg», «Kjetters preken» og «Arendal». Stensberg forteller at de denne gangen er tydelig inspirert av The Beatles sitt The White Album, kjent for sitt veldige mangfold av uttrykk og sjangre.

Som for å sementere inntrykket av at dette på ingen måte er noe kommersielt prosjekt, skal ikke musikken gis ut digitalt – kun på en dobbel vinyl.

– Hvordan er markedet for denne musikken?

– Jeg tror ikke det er noe marked for denne musikken i det hele tatt, svarer han kjapt.

– Men jeg tror det er en interesse, og at det kan fremprovosere noen interessante tanker hos folk. Det er vanskelig å se for seg noen stor vekkelse på grunn av Vekkelsen, haha.

Stenseng tror imidlertid mange mennesker har en fascinasjon for religiøs musikk, enten det er gospel eller muslimsk sufi-musikk.

– Den åndeligheten man føler når man hører på sånn musikk, tror jeg går inn på selv den mest hardnakkede ateist. Selv i pietistisk kristenmusikk er det en sterk, religiøs opplevelse som ligger til grunn og som kommer bedre til uttrykk i musikk enn i mange andre former for misjonering.

LES OGSÅ: «Et imponerende verk om norsk, kristen populærmusikk»

Ungdomsopprør

Ironisk nok var det nettopp Einar Stensengs hardnakkede ateistforeldre som – uvitende – presenterte ham for musikk med religiøst budskap.

– Foreldrene mine gjorde den store feilen å introdusere meg for Bob Dylan, som de tenkte var en fin hippiefredspoet, men som jo hadde denne kristne oppvåkningen på slutten av 70-tallet. Det var det som var mitt første møte med en fundamentalistisk kristendom, forteller han.

På tallerkenen hans har det meste av pizzaen forsvunnet, igjen ligger skorpene strødd. Han tenner en ny røyk. Han tror dragningen mot åndelige og metafysiske tanker var en ungdommelig motreaksjon.

– Etter å ha vokst opp i et ikke-troende kommunisthjem, var en del av mitt ungdomsopprør å lese Bibelen og snakke pent. Jeg definerte meg lenge som kristen i slutten av tenårene og utover tjueårene, men en befrielse med å bli eldre er at man ikke trenger å definere så mye lenger.