Rasmus (42) – endelig voksen

– Da blir det vel Verdens Beste Soloplate?

– Det bør jo bli det, jeg har jo fortsatt med meg Verdens Beste Orkester. Men jeg er litt spent på hvordan «voksenplata» blir tatt i mot. Det er en bøyg å omstille seg til et annet publikum, men vi har prøvd ut det nye materialet på konserter, og fått selvtillit på at det står seg. Når vi nå retter oss også mot voksne, må vi bli enda mer attraktive for festival-arrangører – vi kan holde barnekonsert på dagtid, og voksenkonsert på kvelden. Men jeg ser ikke bort fra kommentarer som at jeg burde holde meg til Fiskebolla i sjokoladesaus, som jeg har sunget om før.

– Regner du seg som voksen nå – som 42-åring?

– Ja, men det er også litt skummelt å vite at det jeg leverer nå blir målt på en annen måte. Musikken rettet mot barn er grundig innarbeidet, dette albumet blir litt mer «gründerarbeid».

LES MER: Jakter på glemt gitarmusikk

– Du forteller fortsatt historier i sangene dine?

– Ja, jeg er sterkt inspirert av Alf Prøysens viser, som ofte har en fortelling med et forløp, og som treffer både barn og voksne. Men tekstene lodder ofte dypt, visene hans har ofte en fabel-form, som har en betydning langt ut over den konkrete historien. Jeg er også opptatt av god, gammeldags heimstad-diktning. En av visene på albumet, Har du glemt, er et personlig kart over barndommens Trondheim – med innslag fra viktige steder, gamlekjærester og barndomsminner – der gatene synger vår sang.

– Du er sterkt opptatt av tekstene?

– Ja, jeg går konstant og leter etter rare formuleringer, og bruker minst like mye energi på tekstene som melodiene. Jeg liker å formidle historier fra eget liv. De er ikke alltid helt sannferdige, men bunner som regel i noe selvopplevd. Jeg er sterkt inspirert av sangskrivings-tradisjonen fra Alf Prøysen, Vidar Sandbeck, Ole Paus og Cornelius Vreeswijk. Jeg tar gjerne tak i det nære, små opplevelser kan veldig ofte løftes til noe større.

– Noen av sangene har en liten brodd?

– Nobelkomiteen tar utgangspunkt i ting som har skjedd i både Svenska Akademien og i Nobelkomiteen. Den handler om en komité som er blitt så høye på seg selv at de tildeler prisen, – til seg selv. Jeg tillater meg litt maktkritikk, og med vår velstand, der vi fortsatt lever i oljerusen, har vi godt av å bli minnet på hvor godt vi har det. Særlig sett i sammenheng med barnefattigdom og folk som har måttet flykte fra krig og vold. Jeg sparker gjerne litt i tekstene når jeg føler behov for det. Men innholdet på det nye albumet er variert, Nattsang i mai handler om vonde selvmordstanker – men slutter med et håp.

– Nå blir det lanseringsturné, med Verdens Beste Orkester?

– Live-opplevelsene står for meg som det egentlige musikklivet. Jeg elsker møtet med publikum, og med det nye materialet håper jeg vi treffer bredere enn noen gang.