‘Ny kulturkamp truer kunsten’

Den er forbi, den tiden da det liberale venstre kjempet for at kunsten skulle være fri. Det er et av hovedpoengene i den ferske boken til Zeits kulturredaktør, Hanno Rauterberg.

I Wie frei ist die Kunst? (Suhrkamp Verlag, 2018) tar den ­erfarne kritikeren for seg noen av de siste årenes største stridigheter i kunstverdenen, og etterlyser de som forsvarer at kunsten skal være fri.

Fikenbladet

Rauterberg trekker linjer tilbake til kampen mot «fikenblad-tradisjonen». Men det som før var en kamp mot sensur, har i dag forvandlet seg til en kamp for sentur, skriver han.

Den drives av en «klikkitivisme». Nettforumene har inntatt kunstdebatten. Men det som mange ser som en demokratisk bølge, har av andre vært tolket som en mob-mentalitet. Rauterberg hevder digitaldebatten har bidratt til en klar trend: Det har skjedd en dreining «vekk fra estetikken mot etikken». Man har sluttet å diskutere estetiske prinsipper, form komposisjon og originalitet. I stedet handler diskusjonene om hvorvidt et verk kunne komme til å støte noen.

De siste årene har det vært en rekke kampanjer for å hindre at kunst blir vist. I Berlin har det vært forsøk på å fjerne Caravaggios Amor fra veggene i Gemäldegalerie. Mens et dikt av Eugen Gomringer ble forsøkt fjernet fra en husvegg. Et annet eksempel er kritikken mot Dana Schutz sin fremstilling av sorte mennesker, og av et verk av to kinesiske kunstnere, Sun Yuan og Peng Yu, ved Guggenheim i New York.

LES OGSÅ: Er det riktig å fjerne kunstverk som bryter med våre likestillingsidealer?

Sensur nedenfra

Sistnevnte var en video som viste fire par hunder som løp mot hverandre på tredemøller. 800.000 mennesker underskrev en kampanje for «Cruelty-Free Exhibits», og Guggenheim endte opp med å gi etter for presset, og trekke verket fra utstillingen.

For Rauterberg er dette eksempel på at «det tvinger seg frem en sensur nedenfra». Han peker på at institusjonene, galleriene og museene, bukker under for folkekravene, og kaller dette «en høyst uvant konstellasjon».

Før var det øvrigheten som sensurerte. I dag er det derimot ikke staten og øvrigheten som vil sette strengere grenser for kunsten, men «krefter som ofte forstår seg selv som til venstre og progressive og som over mange tiår har gått inn for liberalisering av kunsten,» skriver han, og mener kunsten er degradert til en del av en «forvisse-seg-selv-industri». Publikum søker først og fremst én ting når de går på et museum eller galleri: Bekreftelse.

Dyr foran kunst

Det er «den nye middelklassen» som Rauterberg går i strupen på. Han skriver at de er spesielt mottakelig for vegetarisme og veganisme, mot dyreforsøk og enhver annen innskrenkning av dyrs rettigheter. Kunstrettigheter er de derimot skeptiske til hvis det skulle dukke opp tvilstilfeller.

«Viktigere enn å beskytte det kunstneriske verket er det å beskytte publikum fra kunstnernes krav. En førmoderne tradisjon blir reaktivert, en som fremfor noe verdsetter det dekorative i kunsten, det som er passende og tilpasset,» skriver han og hevder dette i bunn og grunn vitner om liberalismens krise.

Her viser han til samfunnsviteren Patrick Deneens utsagn: Liberalismen «har feilet fordi den har seiret». Jo mer liberalismen lyktes, desto sterkere har også åpenbart en indre selvmotsigelse. Den er en politisk filosofi som skulle sørge for større likhet, forsvare en pluralistisk vev av forskjellige kulturer og overbevisninger, beskytte menneskelige verdier og utbre friheten. Men den har «i sannhet ført til ‘titanisk ulikhet’, til materielt og åndelig forfall og underminering av friheten,» oppsummerer han.

Bokens omtale av konsensuskulturen har vært omtalt som «knivskarp» av kritikere, men han for også kritikk for ikke å «trå noen for nære».

– Og dermed er hans essay del av problemet som han beskriver så lysende, skriver Deutschlandfunk Kultur.