Historiefortelleren Solheim

'Barefoot, standing in the spotlight, crowds are watching me», var åpningslinjen til ­Maria Solheim da hun ga ut debutplaten Barefoot i 2001. Hun var fremdeles tenåring, stemmen var grov­ere, på vei inn i en bransje som i løpet av hennes karriere har forandret seg ekstremt. Bare coveret­ på Barefoot, der hun holder røret i en telefonkiosk, forteller at dette var en annen tid.

I år kom den sjette soloplaten Stories of New Mornings, og hun sitter på gulvet med all verdens selvtillit, armen lener seg på krukken til en tidløs sitronplante.

LES MIN TRO MED MARIA SOLHEIM: Redd for å tvile

Ensomhet

Men hva har Maria Solheim på hjertet etter et halvt liv som tekstforfatter? Åpningslåten «Heart heart» tar for seg en slags selvransakelse der hun rett og slett leter etter det varme hjertet, de klare tankene og ikke minst sjelen som hun muligens har vokst fra:

«My Heart, Heart, Where Are You, You Used To Be Louder. Why Is All So Cold, Is It Because I'm Getting Older?»

Man kan spore ensomhet i Solheims tekster, som i andre­singelen «I wish I were in a band» sier, men i «Heart heart» står hun ikke bare utenfor og alene, hun finner ikke engang grunnstein­ene i seg selv.

Ting kom naturlig

Dette til tross, platetittelen Stories of new mornings sier noe om at uansett hvor tungt og brysomt livet kan være, så får man blanke ark neste morgen.

Singelen «Emilie» er et perfekt eksempel på akkurat det, der et smil ikke nødvendigvis kan forandre alt, men kan utgjøre de små forskjellene underveis i ­livets opp og nedturer: «The sky brightens up when your teeth are showing. Smile, smile, smile Emelie.»

Tittelen på sangen «I wish I were in a band» viser til en ungdomsdrøm Solheim hadde, men etter at drømmen ble virkelighet sto paradoksalt nok hele musikkarrieren på spill. Hva i all verden skulle hun nå drømme om?

Hun la gitaren på den berømte­ hyllen etter fjerdeplaten, hun var trett, og prøvde å finne nye drømmer i andre yrker. Men på veien dit dukket nye sanger opp, og hun forstod at av og til må ting ta den tiden det tar. Hun ble produktiv fordi hun ikke prøvde for hardt, ting kom naturlig.

Religiøst ståsted

Det er jo slik med Maria Solheims tekster, og artister med et klart og tydelig religiøst ståsted, at en kjærlighetssang ofte blir gjort til noe mer enn det den er. Og selv om «Summer came with you» ­muligens er en tekst til foreldre, en livsledsager eller et barn så står den uforpliktende kjærligheten til hvem det måtte være sterkt.

I all sin enkelhet er dette kanskje den beste teksten på platen fordi den passer sammen med alle livets farger – både i gode og onde dager:

«I thought I could not change,­ I’ve always been the same, I ­never took a chance to loose it all. You brought the flowers in, and kissed me on my chin, no questions asked about my past, I let you in.»

[ LES FLERE ANMELDELSER HER ]

På dødsleiet

«Ei Kvinnehand» er ei sterk og verdig avslutning. Villy Solheim, Marias far, skrev denne teksten da hans far lå på dødsleiet. Det har blitt en hyllest til Marias farmor og en hyllest til kvinnene som levde i en annen tid under et annet rollemønster:

«En gang bar den gullring som 18-års brud, ei kvinnehand. Fra tidligste morgen til seneste natt i arbeid og våking den ansvar har tatt, ei kvinnehand.»

Avslutningslåten sender en hilsen til debutplaten og hvordan samtiden forandrer seg i sakte film. Teksten trekker de store linjene gjennom hele Solheims karriere, tilbake til tiden lenge­ før kommuniserte gjennom ­telefonkiosker, og lenge før hun stod i spotlighten som famlende 19-åring.

To generasjoner

Der farmoren­ giftet seg og ble satt inn i en forventet rolle som 18-åring, kunne Maria starte en musikkarriere, som drømmende, barføtt, fri og forventningsfull. To forskjellige utgangspunkt i løpet av to ­generasjoner.

Olav H. Hauge bar på «den draumen», og i «The search» synger Maria Solheim «I’m In Search Of Something I Might Never Find», og det er det som gir mennesker livslyst og en god grunn til å stå opp, hver morgen. Solheim leter fremdeles etter noe som artist, hun er langt fra mett, og det er gode nyheter.

Stories of New Mornings tok seks år å lage. Om det er det som skal til før neste plate kommer, så får det ta den tiden det tar. Er vi riktig heldige så finnes det kanskje flere tekster av Villy Solheim også. Det er ingenting i tekstene som virker påtatt eller overflødig, og de hverdagslige fotavtrykkene hun forteller om er de sporene som blir stående igjen for neste generasjon Solheim, og alle oss andre. Kanonbra!

anmeldelse@vl.no