Konkurrerte mest med seg selv

Det er ikke bare en hel popverden som er rystet til langt inn i sjelen.

David Bowies musikk har vært lydsporet til minst to generasjoners ungdom, inkludert statsminister Erna Solberg og Storbritannias statsminister David Cameron som begge var kjapt ute med sine kondolanser.

Ingen, bortsett fra hans aller nærmeste, visste at David Bowie de siste 18 månedene har kjempet en kamp mot kreftsykdommen som til slutt tok livet av hans.

LES ANMELDELSEN AV DET NYE ALBUMET: Helstøpt og skjør Bowie

Avskjedshilsen

Siste gang han viste seg for offentligheten, var under hans egen førpremiere på musikalen «Lazarus» i New York forrige måned.

Låten musikalen har navn etter, er også, slik Vårt Land skrev lørdag, et nøkkelspor på det nye albumet Blackstar som ble lansert sist fredag.

Innledningsvis i låten synger Bowie at han etter strevsomme år i New York, nå befinner seg i himmelen med arr som ikke lenger synes. I lys av det som nå er skjedd, kan dette nå tolkes videre.

Det gjelder også videoen til låten, med Bowie i en sykeseng med bind for øynene.

Slik Freddy Mercurys siste innspilling med Queen, Made In Heaven, (utgitt i 1995, fire år etter Mercurys død, men med forhåndsinnspilte vokaler med sistnevnte) var preget av sangerens kamp mot aids, fremstår nå Bowies Blackstar med lignende symbolikk.

Det er likevel ingen grunn til å trekke dette for langt, siden bibelske metaforer ikke var noe nytt for Bowie. Allerede på The Man Who Sold The World fra 1970, kan for eksempel «Saviour Machine» tolkes i et religiøst perspektiv.

Etter det tragiske som nå har skjedd, vil det nye albumet Blackstar likevel bli sett på med andre øyne, som den personlige avskjedshilsenen det nå ser ut til å ha vært.

Sjefsarkitekt

Karrieren til David Bowie har vært et drøye 50 år langt kjør på populærmusikkens omskiftelige, tornefulle og uforutsigbare vei.

Helt fra den første singelen «Liza Jane» (1964), har han vært noe helt for seg selv; en sjelden plante i en flora som for øvrig ofte har sett nokså lik ut etter som motene og trendene har skiftet.

Om noen har fortjent å bli betegnet som sjefsarkitekten bak disse trendene, må det være Bowie.

Andre kjente artister på hans alder har også vært toneangivende innenfor nevnte trender, både en og kanskje to og tre ganger i løpet av karrieren, men ikke så godt som hele tiden.

En platebransje som helt fra popmusikken ble kommersiell, har tenkt og handlet i takt, og vært mer opptatt av å gjenta tidligere suksesser enn å finne opp nye, har ofte med en detektivs nysgjerrighet prøvd å finne ut hva David Bowies neste sjakktrekk ville være.

At det ville bli noe nytt, sannsynligvis noe mer eller mindre sjokkerende effektfullt, var de sikre på.

Like sikre som at den nye musikken og imaget hans ville kle hverandre perfekt, og at det ville bli nok en suksess.

LES OGSÅ: David Bowie har speilet framtiden og høstet fra fortiden

Pop-illusjonen

Tilsynelatende kostet ikke kameleonen Bowies stadige hamskifter ham særlig med krefter.

Selv om få var i tvil om at de forberedende kreative prosessene må ha vært tidkrevende.

Helt til det siste, var det offentlige bildet av Bowie en artist som alderen ikke bet det aller minste på.

Naturligvis en illusjon, men populærkulturen er i stor grad bygd opp rundt slike illusjoner. Og med Bowie kunne man aldri vite; slank, rakrygget, velpleid og gjennomført kul til det siste som vi trodde han var.

Så var det altså ikke slik likevel.

Bildet av en av popens største var ikke representativt for mennesket bak fasaden.

Og de få som har visst om sykdommen hans har holdt munn fordi Bowie selv har villet det, kan det være fordi bildet av en kreftsyk mann ikke har inngått i det ellers så rikholdige spektret av imager.

Kanskje har han bare villet ha fred og ro rundt den siste etappen på livs- og karrierereisen, fremdeles atskilt som de i stor grad sannsynligvis alltid har vært.

Verdig oppfølger

Uansett jobbet Bowie til det siste med musikken, slik også hans tidligere bandkompanjong og venn Mick Ronson gjorde før kreften tok livet av også ham.

En annen høyt skattet rockeartist, Warren Zevon, benyttet derimot sine siste levemåneder til å snakke ut om tanker og følelser rundt sin uhelbredelige lungekreft.

Begge deler bør forstås og respekteres.

At Bowie i 2004 måtte avbryte en turné for bli hjerteoperert for en tett arterie, viste i uansett allerede da at Bowie ikke var udødelig.

Kanskje til og med preget av hardkjøret? At han de påfølgende årene lot være å gi ut ny musikk, var egentlig ikke bekymringsfullt.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Med sin helt særegne stil har han alltid først og fremst konkurrert med seg selv.

Da albumet The Next Day (2013) igjen viste mannen fra sin aller beste side, var det ingen stor overraskelse. Slik det heller ikke var at albumet som ble lansert sist fredag, på David Bowies, 69 årsdag, ble en så til de grader verdig oppfølger.

Det var nok flere enn undertegnede som tenkte at Bowie ville kunne fortsette i minst 10 år til, slik for eksempel Leonard Cohen (81) har gjort.

Slik skulle det ikke gå.

David Bowie vil bli husket som en av populærmusikkens aller største.