Humørfylt blikk bak kulissene

Det sies at man, i øye­blikket før man dør, får «avspilt» hva man har opplevd for sitt 
indre øye. Utvalget skal være ganske særegent; detalj prioriteres fremfor helhet. Omtrent på samme måte er EXIT et springende, men levnedsnært minnearbeid, hvor Munch-museet ser tilbake på sitt liv – helt fra sine første skritt til dødsleiet, så og si. Det er en både morsom og tankevekkende opplevelse.

Utstillingen, som er kuratert av Elisabeth Byre (som vanligvis er å finne på Kunsthall Oslo), er blant de mest interessante på dette museet på denne siden av 2000-tallet – av flere grunner. For det første fordi den tillater seg å grave ganske så fritt i
 museets og Munchs liv, og for det andre at den velger å primært være et kulturhistorisk essay og ikke forsøker å presse inn Munch-temaer som kjærlighet, død, misunnelse osv.

Tingenes historie

Det er ikke mange Munch-verk å se, dog. Enkelte vil sikkert mene at utstillingen svikter når Munchs
kunst spiller annenfiolin på denne måten. De verkene som er med kunne nesten vært utelatt også, så liten forbindelse har de med utstillingen forøvrig. De blir nærmest pynt eller eksempler på hva Munch lagde uten særlig
indre sammenheng. Men det syns jeg ikke er et så stort problem. Det tilfører heller en letthet rundt den store kunstneren som er livgivende. Munchs verker skal jo gjerne skvises inn i et eller annet kuratorisk konsept, men her får de puste fritt, ja, de er fristilt fra noen overordnet fortelling som de må bidra til.

Det er det kulturhistoriske tilbakeblikket som er denne utstillingens nerve. Det er en fryd å følge museets historie helt fra begynnelsen i 1963 gjennom alt fra avisutklipp til offisielle invitasjoner og brev, selv om vanskjøtselen av museet blir grotesk tydelig. At staten kunne være så sparsommelige med sin støtte til museet er skammelig og førte jo også til dårlig vedlikehold og sikkerhet. Det hele nådde sitt høyde­punkt da Skrik og Madonna
ble ranet i 2004.

Da ble bevilgningspungen endelig åpnet.

LES OGSÅ: Forutsigbar dialog mellom Munch og østlig nabo

Veloppdragne piker

Det er mange gullkorn her. Jeg har spesielt sans for alle de rare og tilsynelatende verdiløse tingene
 som er hentet frem fra arkivene; deriblant en høyst triviell øse. Denne har altså vært i Munchs eie! Jeg må smile når jeg tenker på den store kunstneren over grytene ute på Ekely. Vi kan også lese et telegram fra den norsk–danske Haakon den syvende, som skriver følgende bursdagshilsen til den aldrende kunstneren 12/12, 1935: «I
anledning fødselsdagen sender jeg Dem mine bedste ønsker. Samt en tak for hvad De gjennem Deres kunst har bidratt til å gjøre Norges navn kjent. Haakon R».

Vi får til og med se kunstnerens egen pensel og palett samt brevet han forfattet da han
donerte samlingen til Oslo Kommune. Dette er i seg selv nok for å ta en tur på denne utstillingen. En annen godbit er loggboka fra begynnelsen av sekstitallet, hvor museumsvaktene kommenterte hvor mange som hadde vært på besøk, noen ganger med artige karakteristikker.

Klokka 12.00 er den 8. November 1963 bokføres det at en pikeklasse fra Tøyen skole har vært på besøk. De er «meget veloppdragne,» får vi vite.

Arkeologiske riss

Det er også flere kostelige innslag, som strengt tatt kanskje ikke gir oss noen bedre forståelse for hverken museet eller kunstneren, men som gir mulighet til god stemning og velvilje blant de
besøkende. Høydepunktet her er historien om Rottweileren Ivan. Et humørfylt sidespor.

Blant de morsomste lagene av historie er det som er hentet ut fra arkivene av kunstnerne Elise Storsveen og Jon Gundersen, som har fått frie hender bak de vanligvis så lukkede dører. I lange hyller plasseres enorme mengder effekter som har hentet sitt motiv fra Munch-verk; postkort, oppblåsbare figurer, nøkkelringer, kopper og kar.

Grepet er, nok en gang, en energiinnsprøytning i blikket på Munch, for her forenes både en kritikk av Munch som merkevare og arkivenes bortglemte kroker.

LES OGSÅ: Kunsthistorisk opprydning

Bak overflaten

Et annet aspekt ved utstillingen som skiller den ut fra andre på museet er hvordan den også graver direkte i historien, ved å hente frem tidligere lag av byggmassen. Gjennom snitt i veggen har man avdekket det opprinnelige veggpanelet. Flere steder får vi slike snitt i museets interiør– og designhistorie, noe som gjør utstillingen til en arkeologisk utgravning på stedet. At kompleksitet og historisk utgravning kan forenes med humor og sammensatte kulturhistoriske problemstillinger – som hva man skal ta vare på og ikke – gir helheten et enormt løft.

Kombinasjonen av historiske betraktninger, letthet, humor og institusjonshistorie gjør rett og slett denne utstillingen både original og frisk – vi får virkelig opplevelsen av å se noe nytt. Det er bare å krysse fingrene for at oppfinnsomheten blir med videre til det nye museet i Bjørvika.