Kunst

Munch-utstilling med lite Munch

Munchmuseet gir en interessant horisontutvidelse mot øst, men dialogen med vår østlige nabo blir litt forutsigbar og Munch forsvinner i bakgrunnen.

At det finnes forbindelser mellom nordisk kunst og de omkringliggende landene – i dette tilfelle Russland – er åpenbart, men det er sjelden vi presenteres for så mange konkrete eksempler på det som i denne utstillingen. Museet har hovedsakelige fått forsyne seg med gullbiter fra Tretjakovgalleriet i Moskva som demonstrerer en rekke korrespondanser i kunst fra slutten av 1800-tallet mellom kunstnere som Gerhard Munthe, Erik Werenskiold, Anders Zorn og russiske kunstnere som Mikhail Vrubel, Iljá Répin og Jelena Polenova.

Utstillingen er en regelrett horisontutvidelse mot øst – til og med politisk, som det bemerkes i katalogteksten, siden utstillingens innlån gjengjeldes med en tilsvarende mønstring med Munchs kunst i Moskva senere i år. Verdt å ta med seg når det politiske klimaet er så surt som det er.

LES MER: Munchs oppgjør med bohemenes seksualmoral falt sammen med en orientering tilbake mot barnetroen – Munch ble munk.

Horisontutvidelse

Utstillingen er basert på Kari J. Brandtzægs magisteravhandling om russisk kunst – og det er sympatisk at hun har fått armslag til å realisere en utstilling som dette. Det er lærerikt og gir en spenstig bakgrunn for å se kunsten her hjemme med nye øyne. Vi får også se helt fremragende verk som i seg selv lyser, deriblant Mikhail Vrubels Svaneprinsessen (1900), som er verket som har gitt utstillingen dens navn, hvor hovedpersonens brusende og asymmetriske kjolefolder presist betegner det øyeblikk av transformasjon mellom menneske og dyr eventyret det er basert på handler om.

Det kuratoriske grepet er likevel ganske generelt; linjer og påvirkninger vises fram uten at det egentlig slår så mange gnister. Å få vite at det finnes en større ramme rundt kunst vi kjenner er svært interessant, ingen tvil om det, men i seg selv ikke nødvendigvis nok til å lage en virkelig tankevekkende utstilling. Deler av utstillingen blir eksempler, mer enn aktiveringer for stimulerende koblinger. Utstillingen får derfor et litt for sterkt preg av dokumentasjon eller fremvisning av det kuratoren har funnet frem til.

Jeg er derfor mer opptatt av rare korrespondanser og detaljer som overskrider nevnte kunsthistoriske horisontutvidelse og fremragende enkeltverkene. Det er også her utstillinger etter min mening fungerer best.

Inntrengende blikk

Flere verk i utstillingens første rom kretser rundt båndet mellom fortelling og bilde. Den grunnleggende forbindelsen mellom tilhører og den som forteller noe illustreres godt i Vladimir Makovskijs Mor og datter (1886), og Andrej Rjabusjkins Gutten i leikarringen (1902). Verkene gir en synsvinkel hvor vi kan tenke på kunstverk som først og fremst en betroelse, en videreformiudling av en historie.

Formidlingen av fortellinger er særlig interessant når bildet henvender seg direkte til oss som i Vasilij Polenovs Eventyrfortelleren Nikita Bogdanov (1876). Han er, som maleriet selv, stum, men forteller likevel en historie gjennom det værbitte ansiktet, de enkle, flettede skoene, den lutende kroppsholdning som hviler i seg selv med myndighet. Rommet og kroppen blir det narrative element i maleriet; det er der vi får tak i hva mannen har på hjertet. Men til forskjell fra Makovskij og Rjabusjkins malerier er ikke tilhørerne inkludert i bildet, men står foran det. Tilhøreren er oss.

LES MER: Den planlagte kvinnestatuen foran det nye Munchmuseet ender i stereoptypien, skriver Kjetil Røed.

Fortellingens rom

Forbindelsen mellom rom og fortelling blir enda tydeligere Anders Zorns I loftstrappan (1898). Dramatiske trappetrinn snor seg fra et loftsrom gjennom billedrommet – hvor det kommer to unge kvinner løpende – og gir form til rommets fortellende muligheter. Bildets virvel suger oss inn i en undring på hva som kan ha skjedd, hvor de kommer fra, hvor de er på vei.

Også i dialogen mellom Edvard Munchs Regnbuen (1898) og Viktor Vasnetsovs lange maleri Stillhet (1881) blir utstrekningen av billedrommet en generator for erfaringer som knytter an til den som ser. I Vasnetsovs maleri er måles stillheten opp gjennom den langstrakte havflaten mellom kvinnen som sitter i skogkanten og noen svaner på den andre siden av vannet. Munchs bilde – som er ganske svakt i seg selv – inneholder egentlig bare standardrepertoaret i generisk form: strandlinje, bølgende linjer. Det er en slags kulisse. Men satt sammen med Vasnetsovs maleri, demonstreres hvordan billedrommet ikke nødvendigvis må fylles med noe, men snarere være en visuell flate for betrakteren egne tankebaner.

Begge bildene er rett og slett steder å gruble i, mer enn de er noe å betrakte i seg selv. Det er interessant.

LES MER: Sammenstillingen av Gauguin og Munch er ikke spesielt interessant.

Gåte og saklighet

Men la oss ikke slippe Munch helt, for det er påfallende få verk av ham på denne utstillingen. Jeg teller 13, mot godt over 100 av andre kunstnere. Jeg ser ikke helt hvorfor Munch er tonet så til de grader ned – dette er jo, i realiteten, en utstilling hvor Munch er ubetydelig. Verkene som vises er dessuten langt fra hans beste, men akkurat det er ikke så dumt, siden det ofte er i svake Munch-verk han kommer best til syne. Bare se så på det snodige To barn på vei mot eventyrskogen (1901–02), som bare er en blass utgave av det distinkte Eventyrskogen (1903). Likevel er det det uferdig og diffuse ved maleriet som gjør det interessant – og hva slags form er det som svever i bakgrunnen av de stiliserte trelandskapet? Et troll?

Uansett får Munchs bilde et slags svar i de nærmest saklige skogsstudiene av Jelena Polenova på veggen ved siden av; en tistel vokser, i et av verkene, insisterende frem i det grønne og står obsternasig og kneiser i all sin konkrete eksistens mot Munchs fordypelser i barnets møte med den gåtefulle skogen. Jeg vet ikke hvor en slik sammenstilling leder, men den forstyrrer balansen, gjør meg mer nysgjerrig enn hva Munch alene gjør.

Bare slike rariteter er nok for å studere denne utstillingen nærmere.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst