Opprør som underholdning

I forrige uke ble den amerikanske kunstneren Paul McCarthys nye skulptur Santa (2018) avduket ved en rundkjøring på Grønland. En rødmalt nisse smiler fårete med en bjelle i den ene hånden og en ­gigantisk analplugg i den andre. Verket fungerer som en inngangsportal for den nærliggende Ekebergparken, signert Christian Ringnes.

Nisseklær

Ringnes introduserer selv ­entusiastisk – oppkledd i nisseklær for anledningen – før milliardærvennen Johan H. Andresen overtar. «Welcome motherfuckers», sier han og forsikrer oss om at vi nå er kommet til helvete. En kleinere innvielse av et kunstverk har jeg knapt sett, for noe mer idiotisk enn en riking i sekstiåra som vil være ungdommelig og opprørsk, skal du lete lenge etter.

Det er triste greier å være vitne til at en kunstner som Paul McCarthy deltar i dette teateret ­drevet av kapitalinteresser. McCarthy er jo, tross alt, en kunstner som i hele sin karriere har vist frem menneskelivets mer ubehagelige sider i en form som har tvunget oss til å tenke over saker og ting vi ­ellers helst fortrenger – incest, seksuelle overgrep, begjærets uregjerlighet.

Tomt opprør

Hvordan McCarthy endte opp med noe så håpløst uinteressant som hagenisser og analplugger vet jeg ikke, men når denne tåpelige kombinasjonen også inngår i kretsløpet av kjendiskunstnere som har klippekort hos pengesterke, er vi uansett et sted hvor kunstens menneskelige verdi er erstattet av hul og falsk underholdning.

Hele forestillingen, som bivånes av et par hundre representanter fra kultur-Norge, er like absurd som den er meningsløs, for den forteller oss ingenting om kunstens verdi eller hvorfor vi skal bry oss om den. Det eneste vi får vite er at noen har ekstremt mye penger og at det finnes kjendiskunstnere som får solgt verkene sine uansett hvor idiotiske de er.

Det er ikke noe nytt at pengesterke privatpersoner utsmykker det offentlige rom med kunsten sin, men jeg håper i det minste at de kan kjøpe mer meningsfull kunst enn dette.

Kjetil Røed er kunstanmelder i Vårt Land