Professor Dahls hemmelighet

Drager og løver gaper mot oss. Bare fulgt av en røslig sortkledd mann får vi passere.

– Velkommen, sier den sortkledde med et varmt blikk.

Han lukker han den tunge porten, og i samme øyeblikk velter historien mot oss. Salmetoner fyller fjellufta, blikket fanges av sirlige utskjæringer og en eldgammel runetavle.

– Historien er fenomenal.

Carl Philip Weisser, prost

I den lille vintersportsbyen Karpacz blir du møtt av en ekte norsk stavkirke. Turismen hit har fordoblet seg de siste årene. Alle foto: Heidi Marie Lindekleiv

Et mysterium

Det finnes 29 norske stavkirker. 28 av dem står på hjemme på norsk jord. Men den siste ligger her, i den polske fjellandsbyen Karpacz, helt på grensen til Tsjekkia.

Lenge har den vært en godt bevart hemmelighet. Men de siste årene har veiene som snirkler seg oppover Krkonoše-fjellene blitt fylt av skiturister, vandrere og skuelystne. Og kirkespiret og dragehodene som de alle forsøker å fange et glimt av, befant seg en gang under helt andre himmelstrøk.

En gang var det omgitt av Jotunheimen i nord og Filefjell i Vest. I Vang i Valdres.

Så hvordan havnet Vangskyrkja her som Kościół Górski Naszego Zbawiciela – Vår frelsers fjellkirke?

Fattig og rik

Det var en gang at denne landsbyen, Karpacz, het Brückenberg. Den var en lutfattig landsby, og lå i provinsen Schlesien, i kongeriket Preussen.

Mye lenger nord, ved bredden av blågrønne Vangsmjøsi i Valdres, omgitt av hvite tinder og grønne enger, lå en annen liten fjellgrend.

Der hadde årene vært langt bedre. Folketallet hadde økt. Og det lokale herredsstyret hadde funnet ut at bygdas viktigste møtested, en liten, men forseggjort trekirke, var blitt for knapp, og alt for krevende å holde ved like.

Året var 1832, og de tok en beslutning: Det var på tide å bygge nytt.

Vang kirke mens den fortsatt sto i Valdres. Tegningen er laget av Franz Wilhelm Schiertz, som var elev av J. C. Dahl. Schiertz illustrerte også Dahls verk om norske trebygninger. Han ble senere med på den norske nordhavsekspedisjonen, og ble Fridtjof Nansens tegnelærer.

I middelalderen hadde det stått langt over tusen slike små trekirker i Norge. Men gjennom århundrene hadde de gått tapt. De hadde brent. De var råtnet. Og nå, på første halvdel av 1800-tallet, var de blitt for små og umoderne. Befolkningen vokste i hele landet, og det kom også en egen lov som sa at kirkene måtte ha plass til en viss prosent av menigheten. Derfor måtte de gamle gudshusene vike.

Med få unntak var det bare på de fattigste og mest avsidesliggende stedene at stavkirkene fikk stå. Men Vang lå langs hovedveien mellom Christiania og Bergen, selveste Kongeveien.

Oppdageren

En av dem som reiste forbi her, tenkte likevel annerledes.

Mannen var Johan Christian Clausen Dahl, professor og kunstner (bildet). Senere skulle han gå inn i historiebøkene som J.C. Dahl, nasjonalromantikkens norske pionér.

Han ble også mannen som oppdaget stavkirkene.

 – Dahl så dem fra Tyskland, og han forsto hvor spesielle de var.

Morten Stige, kunsthistoriker

Det var nemlig langt fra selvsagt at vi skulle se på dette som verneverdige fortidsminner og noe helt spesielt norskt.

Men Dahl dro på lange norgesreiser, for å male fjord og fjell. Og underveis fikk han øynene opp for disse små trekirkene.

Snart ble det et yndet motiv i de storslåtte portrettene av norsk natur.

De sirlige utskjæringene pleier å være på utsiden i mange stavkirker. Men da Vang ble gjenreist ble både nord- og sørportalen vendt innover.

Noe helt unikt

Morten Stige, kunsthistoriker og ekspert på middelalderkirker, forklarer hvordan det var mulig for Dahl å fatte det spesielle ved disse bygningene, som ellers ble revet over en lav sko:

– Dahl var et barn av sin tid. Han studerte og arbeidet i Tyskland, vanket i et miljø av kunstnere som dyrket historien, kulturen og det unike, og bragte disse tendensene til Norge. Dette sammenfalt dessuten med en gryende norsk selvstendighetsbevegelse, sier Stige og fortsetter:

– Man ble opptatt av historien før Norge hadde vært i union, og derfor også middelalderkunsten.

Mens middelalderens steinarkitektur og billedkunst var del av noe felleseuropeisk, fremsto stavkirkene som noe helt unikt.

– Dahl så dem fra Tyskland, og han forsto hvor spesielle de var, forteller Stige.

86 spesidaler

Dahl hadde blitt kjent med planene om å rive Vang, og likte ikke det han hørte. Han gjorde en rekke fremstøt for å forhindre at kirken gikk til fyringsved.

Han foreslo at den kunne utvides og repareres, at den ble flyttet til Christiania og Bergen som kongskapell eller museumskirke, og han forsøkte å få grev Herman Wedel Jarlsberg til å flytte den til ærverdige Bogstad gård i Oslo.

Alle planene gikk i vasken.

18. januar 1841 gikk Vang kirke under auksjonshammeren for 86 spesidaler og litt til.

Det var presten som hadde det høyste budet. Han kjøpte den på vegne av en annen, nemlig professor Dahl selv.

Dahl hadde nå dårlig tid. Han måtte love å rydde kirketomten innen årets utløp, og det hastet å finne en løsning. Nå måtte han skaffe en avtale med noen som hadde både nok penger og nok idealisme til å ville gjenreise kirken.

Påfugler og grevinner

Den han fant, var en bekjent fra ungdomstiden, den nå nyslåtte kongen av Preussen, Friedrich Wilhelm IV.

Kongen var i ferd med å oppføre en ny park med historiske bygninger på Pfaueninsel (Påfugløya) i Potsdam rett utenfor Berlin. Og en stavkirke ville gjøre seg i samlingen.

Planen ble at kirken skulle demonteres nøye og sendes over fjellet til Bergen, derfra videre til havnebyen Stettin og til det nye friluftsmuseet.

Men en grevinne ville det annerledes.

– Kirken vakte oppsikt over hele Europa. Blant dem som la turen hit var brødrene Grimm.

Friedrike av Reden var i kongens nærmeste krets. Da hun fikk høre om planene, ba hun kongen i stedet om å gjenreise kirken i landsbyen Brückenberg. Det var prekært, forklarte grevinnen, at de fikk sin egen kirke. Der døde «menneskene uten trøst og sakramenter, barna blir ofte døpt seks måneder gamle eller dør langs den seks timer lange veien om vinteren», skrev hun i et brev.

Eventyrerne

Et par årsaker kan ha spilt med for at lot seg overbevise av grevinnens forslag.

For det første var dette ikke langt fra det kongelige sommerstedet i Erdmannsdort. For det andre var Friedrich Wilhelm en dypt overbevist lutheraner.

Og når Vang nå ble en sognekirke, og ikke en museumsgjenstand, var det derfor også én ting som ikke kunne bli med på lasset: Himlingen over koret. Den var altfor katolsk.

Flyttingen førte til at en liten luthersk menighet ble etablert i Brückenberg.

Da kirken ble gjenåpnet i Brückenberg i 1844, var den likevel ikke blitt strippet for all mystikk. Den spesielle trebygningen vakte oppsikt over hele Europa. Utsmykningene vitnet om overgangen fra gammel mytologi til kristendom, og fascinerte vitenskapsmennene. Blant dem som la turen hit var brødrene Grimm.

«Hvor oppkvikkende var den rene fjelluften, hvor skjønt og storslagent var det daglige utsynet,» skrev de i reisebrevet herfra i 1850.

Men de to eventyrlystne brødrene hadde andre hensikter enn bare rekreasjon. Den gamle runetavlen på nordportalen var et sant mysterium, og Jacob Grimm forsøkte å oversette den. Han tolket den til å handle om å kappe av fingre med sverd. I vår tid tror forskerne at dette er en ren kunstnersignatur.

Kulturbro

I dag har Brückenberg navnet Karpacz. Denne formiddagen trer Marcin Pawlas inn i kirkerommet med lang sort kappe og sort hatt. Han er luthersk prest og forretter gudstjenesten på polsk, ikke tysk som på 1800-tallet.

Vang stavkirke er fortsatt en liten protestantisk enklave i det som ellers er et av Europas mest katolske land.

– Dette er en brukskirke, i en liten, men aktiv menighet, forteller Pawlas etter messen.

Ursula Gnieweck er primus motor for konsertvirksomheten i Vang.

Kirken ser fortsatt ut som en stavkirke, men har fått både glassvinduer og orgelgalleri. I benkeradene sitter unge og gamle. På ukedagene møtes barne- og ungdomsgrupper her. Fra kirkesenteret vegg i vegg hjelper de gamle og syke i lokalmiljøet.

– Dette er også en konsertkirke, forteller Ursula Gnieweck stolt.

I dag er hun organistvikar, men hun er også profesjonell fiolinist og primus motor for konsertarbeidet i Karpacz. Vangstemplet, som hun kaller kirken, skal være et sted for hvile og for å bygge bro – mellom polsk, tysk og norsk kultur, forklarer hun.

Tilbake til Vang?

Flere busslaster med nordmenn fra Vang har besøkt Karpacz de siste årene. For to år siden var nordmennene her igjen. Da holdt de norsk gudstjenste på gammeldags vis, etter den gamle alterboka. Og klokkeren sang folketoner fra Vang: «Se solens skjønne lys og prakt» og «Jesus Kristus er oppfaren».

– Det var sterkt å komme inn, kjenne på veggene, og se at kirken sto der, forteller Valdresprost Carl Philip Weisser.

– Er det ikke også bittert å vite at dere ga den fra dere?

– Ja... Mange har nok spøkt med at den burde vært flyttet tilbake. Men jeg synes ikke det. For oss er jo kirken det helt nære. Vi har kirken vår hjemme i Vang. Men kirken er også et fellesskap som forbinder oss over grenser. Og jeg tror dette hjelper oss til å løfte blikket.

– Dessuten synes jeg historien er fenomenal, skyter Weisser inn og humrer:

– Den er mye morsommere når kirken står i Polen, enn hvis den hadde stått hjemme.

Til daglig er språket polsk i «Vangtemplet», som kirken gjerne kalles. Når nordmennene har vært på besøk har de holdt messe etter den gamle norske alterboken.

Derfor er de norske stavkirkene unike

I dag har vi få stavkirker igjen. Men det påfallende, er ikke hvor få vi har, men hvor mange vi har, sier kunsthistoriker Morten Stige.

I middelalderen var det nemlig tusenvis av trekirker i hele Europa. Men i alle andre land enn Norge og Island ble disse i løpet av 1100- og 1200-tallet erstattet med steinkirker. Her ble derimot selv store sognekirker ble her til lands bygget i tre.

– Det er derfor turistene kommer til Norge. Her får de glimt inn i en trebyggetradisjon som en gang var felles, men som er blitt videreutviklet og bevart nesten bare i Norge, sier Stige.

– Hvorfor fortsatte vi?

– Det er et stort spørsmål. Svaret er sammensatt uten to streker under, sier Stige.

Han nevner flere faktorer:

• Økonomi. Trebygging er mindre ressurskrevende og i Norge var det mindre konsentrasjon av formue enn de fleste andre steder

• Tradisjon. Norge har alltid vært et treland. Steinbyggekunsten kom med kirkeorganisasjonen i siste halvdel av 1000-tallet, men ble ikke utbredt til boliger før mot slutten av 1800-tallet. Folk flest fortsatte bygge i tre. Det betyr at også rikmannsbygg som Urnes stavkirke kunne bygges i tre.

• Geografi. Norges marginale plassering gjorde det lettere å videreføre tretradisjonen her og på Island til tross for at normen ellers i Europa ble steinkirker.

– Det har aldri vært noe liturgisk/teologisk krav til steinbygging, men for eksempel Magnus Lagabøters landslov oppfordrer til å bygge kirker av stein – uten at mer enn 10-20 prosent av kirkene faktisk ble bygget i dette materialet, forklarer Stige.