Krigsdrama ut av familieskyggen

Bestefaren syklet rett inn i krigen. Senere meldte lillebroren seg inn i Nasjonal Samling. 70 år seinere oppdager historiker Torgeir E. Sæveraas at hans grandonkel – bestefarens lillebror – var ansvarlig for jødeaksjonen i Stavanger høsten 1942. Hvordan kunne en mann med omtrent samme bakgrunn som ham selv, ende opp med å gjøre det han gjorde? Familiehistorien ingen hadde snakket om måtte fram.

Ikke ett ord

Det har blitt til boka I skyggen mellom trærne. Den 36 år gamle Ragnar Ekerholt nølte ikke da det drønnet fra kanonene på Ocarsborg. Han mobiliserte seg selv og var i uniform på Høytorp fort i Mysen da tyskerne kom. Hans yngre bror John Ekerholt ble igjen på slektsgården og meldte seg seinere inn i Nasjonal Samling (NS). Han ble en overbevist nazist. I hjembygda Ås var det ikke noe lokallag av NS før høsten 1940 med John Ekerholt som leder. Etter krigen ble han dømt til fem års tvangsarbeid og tap av borgerlige rettigheter.

– I årene rett etter krigen skal ikke de to brødrene ha vekslet et ord, selv om de bodde under samme tak, skriver Sæveraas.

Sju tiår senere leser han i avisen om grandonkelens ansvar for jødeaksjonen.

– Med ett var ikke historien lenger noe avsluttet, men noe åpent, mørkt og levende. Denne boka er et forsøk på å undersøke og forstå det som skjedde, skriver barnebarnet.

Ingen tilgivelse

Hva må Ragnar Ekerholt ha tenkt om broren som meldte seg til tjeneste for fienden? Sæveraas er ikke i tvil om at bestefaren må ha kjent en intens følelse av skam, forakt og sinne. Det er følelser han selv har kjent på etter å ha undersøkt grandonkelens handlinger. Selv om det også var formildende sider ved Johan Ekerholts rolle under krigen, finner Sæveraas ingen argumenter for å tilgi grandonkelens handlinger i Stavanger. Han karakteriserer handlingen «som moralsk, etisk og på alle andre tenkelige måter utilgivelig».

Sæveraas har gitt boka undertittelen «Om krig og ansvar». Når ansvaret for jødeaksjonen skal vurderes, legger han vekt på at det var en krigshandling. Stilt ovenfor en okkupasjonsmakt med nådeløs vilje til makt, vil de fleste mennesker bøye seg.

– Da er det faktisk ikke nødvendig å være antisemitt for å bli deltaker i folkemord, selv om det åpenbart hjalp. Det holdt for eksempel å være del av politiet eller drosjesjåfør i Oslo om morgenen 26. november 1942. Det er også bakgrunnen for at jeg ender opp med å konkludere så hardt som jeg gjør overfor min egen grandonkel. For ham syntes det nemlig ikke å ha vært noe dilemma å delta i jødeaksjonen. Fra sin posisjon som avdelingsleder i Statspolitiet ser han snarere ut til å ha handlet av politisk og ideologisk overbevisning, noe jeg mener er utilgivelig, hevder Sæveraas.

Ingen forståelse

I bokas sluttord må han innse at han kommer til kort og skriver: «Siden jeg ikke klarer å forstå, kan jeg heller ikke lukke såret». Til tross for alle bøker om krigen, hevder han at historieskrivinga om okkupasjonstida bare er ved sin begynnelse. Først når de fleste aktørene er borte, kan vi behandle 2. verdenskrig som historie, hevder han.

– Du sier mye detektivarbeid fortsatt gjenstår. Hva da?

– Vi tar mye for gitt, men det er fortsatt mye vi ikke vet selv om okkupasjonstiden er den best dokumenterte i norsk historie. Mye av arkivmaterialet er aldri blitt brukt. Riksarkivet planlegger å digitalisere en halv million sider i året. Kanskje må vi ta i bruk kunstig intelligens for å gå gjennom et så stort materiale på en grundig måte, sier Sæveraas.

Han bruker en telex som et eksempel. Marte Michelets hevder i boka Hva visste hjemmefronten? at sentrale personer ble varslet om deportasjonene av norske jøder høsten 1942, men at varslene ble ignorert. Sæveraas sier han vil nyansere Michelets framstilling.

– Jeg vil påpeke at bildet er mer sammensatt og komplisert enn man kan få inntrykk av i hennes bok. De umoralske handlingene trenger ikke være motivert i antisemittisme, selv om det er lettere med en slik innstilling. Med «onkel John» er det åpenbart, i andre tilfeller er det ikke så tydelig, sier Sæveraas.

Hvorfor

Når han ser på jødedeportasjonen som en krigshandling, blir det avgjørende å avdekke kommandolinjene. Sæveraas sammenligner Michelets konklusjoner med framstillinger fra Bjarte Bruland, Kristian Ottosen og Herman Willis, og viser at de alle har ulike vurderinger av hvilken rolle lederen for Gestapo i Oslo, Hellmuth Reinhard, spilte. Sæveraas sier seg enig med Ottosen i at ordren sannsynligvis kom fra Reinhard. Først i 1967 fikk han uten å ha vist minste tegn på anger, sin dom på fem år, som av ettertiden er vurdert som altfor mild. Straffekravet etter jødeaksjonen ble betegnet som foreldet.

– Den opprinnelige ordren kan ha vært snappet opp av britisk etterretning. Kanskje finnes den i det britiske arkivet. Hvordan jødedeportasjonen foregikk, ser vi et nokså tydelig bilde av. Det som kan utdypes, er det veldig store spørsmålet hvorfor. Det blir ofte for stort. Etter hvert må vi også inn på det sporet, sier Sæveraas.