Inn i ­forbudte rom

– Vi har visse ideer om hvem den prostituerte er. Stigmaet knyttet til prostitusjon står i veien for at disse menneskene får en egen stemme i samfunnsdebatten, sier skuespiller Eja Due, som står bak forestillingen Lyst #2 som spilles under Festspillene i Bergen.

Kvinnegruppen Ottar har i Bergens Tidende kritisert Due og Teater Bæst for å promotere prostitusjon gjennom forestillingen. Under fremførelsen trer Due inn i rollen som sexarbeider, og publikum kan møte henne i en privat forestilling, en såkalt lecture-performance.

– Vi mener dette ikke har noe med kunst å gjøre, men at det er et forsøk på å normalisere og ufarliggjøre kjøp av mennesker, sier Randi Mobæk fra Kvinnegruppa Ottar til Vårt Land.

Lang tradisjon

Eja Dues ­performance er langt fra den ­første kunstneriske ­utforskningen av prostitusjon. Da Edouard ­Manet skapte furore da han stilte ut ­maleriet Olympia i 1865. ­Maleriet spilte på et motiv fra renessansen: Tizians maleri av gudinnen Venus, som ligger naken og utilslørt på en dagseng. Men i Manets maleri er det en prostituert kvinne som ­ligger på sengen og ser ubeskjedent på betrakteren.

– Prostitusjon har vært et ­gjennomgangstema i kunsten siden 1700-tallet, sier May-Len Skilbrei, instituttleder ved institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO.

Hun har lenge forsket på prostitusjon og menneskehandel, og har også skrevet om hvordan den prostituerte fremstår i kunsten.

– Kunstneres fremstilling kan være veldig definerende for hva vi tenker om de som er i prostitusjon. Selv om det å få folk i kontakt med egne fordommer kan redusere stigma, kan kunst også forsterke fordommer.

Hun nevner også at mange ­filmer bygger på mytedanning om prostitusjon, som Pretty Woman.

– Kunst om prostitusjon kan også lett bli ­sensasjonalistisk, ­fordi salg av sex er både ­forlokkende og skremmende. ­Faren er at den prostituerte fremstilles mer som en stereotypi enn et menneske i sin egen rett. Slik kan kunst også forsterke stereotypier, påpeker Skilbrei.

– Ikke kunst

Randi Mobæk fra Ottar mener likevel det er «et feilspor» å kalle Ejas ­performance for kunst.

– Det er uomtvistelig for oss at prostitusjon er vold mot kvinner, og vold er ikke noe man leker. Man lager ikke forestillinger om vold som lek, sier Mobæk.

Hun er tydelig på at Ottar ­ønsker at Festspillene tar forestillingen av programmet.

– Man kan ikke bryte norsk lov ved å kalle det for kunst. Prostitusjon har aldri vært fremstilt på en så spekulativ måte som nå. Forestillingen promoterer sexkjøp.

Stemmeløse

Eja Due sier hun først involverte seg i tematikken fordi sexarbeidere ikke har sin egen stemme i offentligheten.

– Det er et demokratisk problem. Vi hører ikke stemmen deres rent, fordi vi blander våre egne forestillinger om sex, skam og skyld inn i ideen om hvem ­sexarbeideren er.

Forestillingen inngår i et tredelt prosjekt, der Lyst #2 er tenkt som en utforsking av begrepet sexarbeider, og ideen om hva ­sexarbeid er. Lyst #3 vil ta for seg menneskesmugling og tvangsprostitusjon, og er planlagt som et større europeisk prosjekt.

– Publikum kjøper ikke en seksuell ytelse ved å kjøpe billett til forestillingen, men på grunn av omgivelsene trer de automatisk inn i rollen som sexkjøper. Å bli klar over egen skyldfølelse og egne fordommer er like mye en del av opplevelsen som selve forestillingen. Kanskje går de derfra litt klokere, med en ­annen forståelse av hvem ­sexarbeideren egentlig er, sier Due.

Ladede ord

Deler av kritikken fra Ottar retter seg spesifikt mot Festspillenes bruk av ordet «sexarbeider».

– Vi mener sexarbeider-­begrepet stammer fra pro-­prostitusjonslobbier, og at forestillingen kan forstås som et ­politisk innlegg, med formål om å legalisere sexkjøp, innvender Randi Mobæk.

Forsker May-Len Skilbrei ­påpeker at «ingen begreper er verdifrie» i denne diskusjonen.

– Det er ikke slik at alle som jobber innenfor prostitusjon ­kaller seg sexarbeidere. I ­Norge ser vi på prostitusjon som et ­sosialt problem, mens «arbeid» vanligvis er assosiert med noe positivt. Begrepet sexarbeid har ikke vært vanlig i den norske ­debatten, sier Skilbrei.

– Det kan også være problematisk å snakke på vegne av ­andre. Det ligger makt i å ­snakke for dem som ikke blir hørt. Vi må være forsiktige med å uttale oss for sterkt om det vi selv ikke har erfaring med, sier Skilbrei.

Eja Due forsvarer valget av ­begrepet sexarbeid:

– Mennesker som jobber innenfor prostitusjon, trenger en måte å skille det de gjør fra hvem de er. Derfor må vi heller snakke om sexarbeid. Vi har en idé om at sexarbeideren nesten alltid er kvinner uten ressurser. Men sexarbeidere er like ulike som alle andre, sier Due. – De er også søstre, brødre, mødre, sønner. De er mye mer enn det de gjør, avslutter hun.