Gjennom glasstaket

USA feiret i helgen sitt fjerde verdensmesterskap i fotball. Tribunene under mesterskapet var fulle. TV-sendingene i Frankrike slo flere rekorder fra forrige VM for menn. Og barene i den franske byen hvor jeg var på ferie var fulle av folk som ville se kvinner spille fotball kveld etter kveld.

Bildene av de jublende folkemengdene gjør det nærliggende å tro at kampen for likestilling mellom kjønnene på fotball­banen endelig er vunnet. Så feil kan man ta.

Feige lag

Halvparten av verdens befolkning kan per definisjon ikke være en minoritet. Men følelsen av å være en minoritet handler om at man historisk er blitt holdt utenfor viktige samfunnssektorer. Som fotballen. Kirken. Og politikken.

Hillary Clinton snakket i sin kampanje for å bli president om å bryte gjennom glasstaket. Metaforen spiller på at man blir holdt nede av noe som både er usynlig og tilsynelatende ugjennomtrengelig.

Den dagen kvinnelige prester bare blir kalt prester og kvinnefotball bare blir kalt fotball, er likestillingen kommet et stykke på vei.

Men de økonomiske skjev­hetene er fortsatt så grelle at det er som å spille elleve mot en. Alle barn vet at det er feige lag.

LES OGSÅ: En annerledes kvinnekamp – fem minoritetskvinner om 8. mars

Kvinnelig estetikk

Det er ikke mer enn 15 år siden Sepp Blatter foreslo at kvinner burde spille i trangere shortser og mer utringede skjorter. Begrunnelsen: Det ville «skape en mer kvinnelig estetikk».

Blatter er mannen som i 38 år styrte internasjonal fotball, først som generalsekretær i FIFA, så som president. Da han skulle­ dele ut gullballen til verdens beste fotballspiller i 2012, viste det seg at han faktisk ikke kjente igjen Alex Morgan fra USA.

Det er som om president Gianfranco Kasper i FIS ikke skulle kjenne igjen Therese Johaug.

Morgan og hennes lagvenninner viste søndag at USA fortsatt dominerer kvinnefotballen. Det er påfallende – i og med at soccer, som sporten kalles i USA – ikke har noen tradisjoner på herre­siden. Kanskje har det vært lettere å få ressurser til å satse når det ikke har stått menn i veien?

Småpenger

Sepp Blatters ­etterfølger som FIFA-president, Gianno Infantino, skryter av at FIFA nå øker bevilgningene til kvinnene mer enn til mennene.

Dette er triksing med tall, ­ettersom den prosentuelle ­økningen blir småpenger sammenlignet med de nominelle ­påslagene som mennene får.

FIFAs bevilgninger til kvinnefotball er økt fra 135 til 450 millioner kroner siden forrige VM. Mennene får til sammenligning 5,9 milliarder kroner, en økning på 1,3 milliarder.

Kvinnenes andel er altså mindre enn åtte prosent.

Da Frankrike ble verdensmestre for menn i fjor, fikk de en seiersbonus fra FIFA på 342 millioner kroner. Til sammenligning fordelte FIFA 270 millioner kroner mellom alle de 24 lagene i årets VM for kvinner.

De økonomiske forskjellene mellom kjønnene er altså enorme­. Samtidig: Fra nesten alle andre idretters og yrkesgruppers synsvinkel er det utbetalingene på herresiden som er helt absurde.

LES OGSÅ: Ruster til kamp for klare kvinnekrav i Ropstads livssynsmelding

Identitet

Forskjellene mellom kvinner og menn i sportslig nivå ble også kommentert av mange­ menn under VM i Frankrike. Det handler om tempo, spenst og skuddstyrke – fysiske forskjeller­ vi kjenner fra en rekke andre idretter.

De samme mennene som ironiserte over kvinnenes nivå går på fotballkamp og ser lag som Brann eller Frigg uten å la seg affisere av at spillerne er milevis unna å ha samme teknikk som Messi eller Ronaldo.

Det gjør de fordi fotball i stor grad handler om identitet. Man følger de lagene man identifiserer seg med. Det er derfor så mange bruker uttrykket «vi vant» når laget man heier på gikk seirende av banen.

Som fortjent

Sånn sett satt halvparten av verdens befolkning med følelsen av å ha vunnet da kvinnefotballen endelig fikk den oppmerksomheten den fortjente under VM. Min venninne som feiret sammen med en stor folkemengde på Kontraskjæret i Oslo, sa likevel til meg at hennes største fotballopplevelse i sommer, var da hun deltok i organiseringen av en fotballkamp i en mottaksleir for flyktninger på Lesbos i sommer.

«De spilte som om det gjaldt liv og død, selv om de ikke har noen framtid», fortalte hun.

Setningen hang i bakhodet mitt etter VM-finalen. Den oppsummerer hvorfor noe så uviktig som en fotballkamp kan være så viktig for så mange. Selv for dem som aldri får de mulighetene de fortjener.