Kultur

– Den store fortellingen er at frivilligheten har blitt mer individualisert og ad hoc-basert, sier Audun Fladmo.

Han forsker på frivillig innsats og motivasjon på Institutt for samfunnsforskning (ISF).

– Dette kan ses som del av en større individualiseringstrend i hele samfunnet, sier Fladmo.

Spontan organisering

Han peker på at Norge og Skandinavia tradisjonelt har hatt en folkebevegelsesmodell, som kirken, hvor de frivillige ser seg selv som del av et fellesskap og deltar i organisasjoner tilknyttet dette. Men den typen frivillighet er det mindre av i dag.

– I stedet får vi flere saksorienterte bevegelser. Man engasjeres mer av enkeltsaker, uten at det er en større ramme rundt det, sier Fladmo.

De sosiale mediene kan være en del av forklaringen. For eksempel oppstod spontane organisasjoner som Refugees Welcome Norway gjennom sosiale medier under flyktningkrisen.

Fladmo mener det er vanskelig å si entydig hvorfor utviklingen går i retning av at den kollektive tilhørigheten svekkes.

– Det vil være ulike forklaringsmodeller innenfor de forskjellige bevegelser, som kirken og arbeiderbevegelsen. Sekulariseringen er trolig en viktig årsak innen kirken, mens for arbeiderbevegelsen kan det skyldes at arbeidslivet simpelthen er annerledes enn det var, sier han.

LES OGSÅ: Aksel Tjora er bekymret for en fremtid der de viktige fellesskapene blir færre og de uviktige blir flere.

Nye tall

Tirsdag la instituttet frem oppdaterte tall om frivillighet på Arendalsuka, sammen med organisasjonen Frivillighet Norge.

De viser at nordmenn fortsatt er blant verdens mest frivillige. Over 60 prosent sier de har deltatt i frivillig arbeid det siste året.

Men undersøkelsen viser også at frivillighetskulturen har endret seg.

– Vi ser at frivillige er mindre lojale enn de har vært tidligere, og at færre av dem er medlemmer i organisasjonene de jobber for. De er ikke mindre frivillige, de bare sprer engasjementet sitt, sier Fladmo.

Dette har mange av organisasjonene som er avhengige av frivillige fått merke.

– De står ikke akkurat i kø, sier Linn Cecilie Andresen (38), som er daglig leder på Det Norske Studentersamfund – Chateu Neuf.

Får betalt

På plassen utenfor det ikoniske studenthuset jobber tre frivillige med å sette ut bord til Studentfestivalen STUDiO, som starter senere på dagen.

De tre er litt på etterskudd, og skulle gjerne hatt flere frivillige på jobb. To av dem mottar til og med et beskjedent honorar for å fylle nøkkelposisjoner i organisasjonen.

– Vi har aldri før hatt flere­ ­honorerte verv i Det Norske ­Studentersamfund. Det holder ikke lenger å bare dele ut toast som det gjorde på 2000-tallet. Vi må heller vise at dette er et sted man kan få nettverk og kompetanse, sier Linn Cecilie Andresen.

Hun fikk selv jobb som kulturhussjef i Brattvåg som 26-åring, etter å ha opparbeidet seg erfaring i foreningslivet på Chateu Neuf.

Ettersom studielånet ikke har fulgt prisveksten i økonomien og leieprisene i Oslo er skyhøye, blir studenter helt nødt til å ha betalte deltidsjobber, forteller hun.

Det hjelper heller ikke at Findings- og Øyafestivalen konkurrer om frivillige i samme tids­periode som studiestart.

Dermed er hun helt avhengig av ildsjeler som Emil Mathisen (24), som etter flere års trofast tjeneste har blitt belønnet med stillingen festivalsjef – ikke at det utgjør noen forskjell.

– Alt som ikke blir gjort må jeg gjøre. Vi sliter jo med frivillige her, som mange andre steder.

– Hvorfor gidder du?

– Jeg ble bare lurt inn her, også har jeg blitt her siden. Eller, jeg lurte vel meg selv. Men man lærer mye av dette. Man får erfaring og vennskap, sier han.

LES OGSÅ: Kulturdepartementet må få eneansvar for frivilligheten, mener Arild Grande.

Lekker

Ildsjeler som Emil kalles for i forskningen for «kjerne­frivillige». De utgjør om lag 18 prosent av befolkningen, men står likevel for omtrent 70 prosent av innsatsen, forteller ­Audun Fladmo.

Samtidig er det mindre av frivilligheten som er knyttet til folkebevegelser, religion og tradisjonstunge organisasjoner. Disse har strukturer som holder frivillige aktive samme sted, over lang tid.

– Det er flere enn tidligere som svarer at de like gjerne kunne jobbet for en annen organisasjon. Aktiviteten er på mange måter blitt viktigere enn organisasjonen og fellesskapet, sier Fladmo.

Dette har Linn Cecilie Andresen på Chateu Neuf merket på rekrutteringen.

– Jeg tror vi lekker frivillige til festivaler og andre kulturinstitusjoner, men samtidig er det mange av våre frivillige som kommer tilbake til oss med kompetanse fra andre steder, sier hun.

LES OGSÅ: Nedgang for kristen ­frivillighet

Festivaler

Også festivalene merker store endringer, forteller Jon Gotteberg, som er styreleder i fagorganisasjonen Norske Konsertarrangører.

Slottsfjellfestivalen klarte eksempelvis bare så vidt å skaffe nok arbeidskraft i år, til tross for at festivalen er kjent for å ha en særlig god frivillighetskultur.

– Når det er tilfelle med Slottsfjell, som er et skoleeksempel på hvordan man skal behandle frivillige, så må det være en større trend. Jeg tror det handler om de store endringene i samfunnet vårt. Hverdagene til unge mennesker er organisert fra morgen til kveld, og de knytter ikke like mye identitet til musikk lenger.

Den stadig mer digitaliserte­ musikkbransjen gjør at publikum­ i større grad drar dit streaming-suksessene spiller. Gotteberg tror også dette kan være tilfelle blant frivillige som er motivert av ­festivalpass.

– Musikk er blitt et rent underholdningsprodukt. Publikum drar i større grad dit markedet tar dem, og sånn kan det være blant de frivillige som er motivert av festivalpass også.

I mange tilfeller betyr mangelen på frivillige at festivalene må leie inn idrettslag eller russe­busser til å gjøre arbeidet.

– Da blir det avgjørende å tilby en erfaring og et nettverk man ikke kan få andre steder, sier Gotteberg.