Fellesskapets skyggesider

Da terroren rammet Norge den 22. juli 2011, fikk sosiolog Aksel­ Tjora (51) en veldig trang til å fullføre et bokprosjekt om fellesskap. Den hadde eksistert i tankene i mange år allerede.

– Et sånt nasjonalt traume er vanvittig samlende. Det spilte ingen rolle om man befant seg i by eller bygd – man følte seg angrepet i kraft av å være norsk, selv uten noen konkrete bånd til dem som ble fysisk rammet, sier han.

Tjora var fascinert over den enorme deltagelen i det nasjonale fellesskapet. I tiden etter angrepet virket det så iøynefallende, med rosehav, fakkeltog og samlende taler. Men fellesskapet er også noe langt mer flyktig og komplekst, forteller sosiologen.

Han er opptatt av hvor det starter og slutter, hva det består av og hvordan det opprettholdes.

– For at et fellesskap skal finnes, må det også finnes noe som er utenfor. Selv har jeg flytta mye i livet mitt, og opplevd at det finnes fellesskap som man ikke klarer å bli en del av.

Det skulle likevel ta syv år før boka Hva er fellesskap gikk i trykken. Den profilerte NTNU-professoren ville supplere etablerte sosiologiske perspektiver med sitt eget forskningsmateriale før Universitetsforlaget fikk gi den ut.

LES MER: Kommentar: 'Fellesskap er ikke noe . Det er noe vi skaper.'

Skyggesiden

Tjora finner fellesskapet overalt hvor mennesker møtes. På jobben, i familien, i menigheten eller på sos-iale medier­, men også steder der mennesker blir en del av noe felles, helt tilfeldig.

– Jeg er opptatt av at fellesskapet oppstår overalt hvor man interagerer. Bare den lille handlingen å bestille kaffe. I Melbourne kaller de en cortado ­for «strong skinny», så hvis jeg bruker det begrepet skjønner baristaen at jeg er en kompetent kafégjest, og jeg føler meg litt mer som en del av det lokale kaféfellesskapet i denne bitte lille situasjonen­.

Temaet er så komplekst at Tjora­ har valgt å ta fatt på ulike­ aspekter ved fenomenet hver for seg. Han skriver om felleskap som samhold, integrasjon, interaksjon, identifikasjon, kommunikasjon, arbeid, nærvær og om fellesskapets muligheter.

Det er i den siste delen 51-åringen forlater sin akademiske nøkternhet til fordel for en agenda. Han spør seg hvordan fellesskap kan løse samfunnsproblemer, og om det i noen tilfeller er et problem i seg selv.

– Bare det at et fellesskap er der, gjør det nærmest godt i seg selv for mange, men felleskap kan også ha skyggesider. Ekstreme nazimiljøer miljøer kan være et eksempel, der det er de samme sosiale mekanismene som knytter et slikt fellesskap sammen, men som har en svært problematisk utad.

LES MER: I Mariahuset bor fire voksne kvinner i et økumenisk og likeverdig fellesskap.

Brente barn

Det innebærer stor risiko for et individ å kun forholde seg til et fellesskap, argumenterer Tjora, og bruker altoppslukende religiøse miljøer som eksempel.

– I noen religiøse miljøer vil de ulike aspektene ved fellesskap være fullstendig overlappende. Vi kan kalle det totale fellesskap. Det er trygt og godt innenfor, men utenfor er det forferdelig skummelt. Man har kanskje arbeidet sitt, vennene sine og familien knyttet til samme miljø. Vender du ryggen til noe av det vender du fort ryggen til alt du har av nettverk.

Normer og moral kan være sterkt sanksjonert innenfor slike­ grupper, som en måte å holde fellesskapet sammen på. Men når individer forlater fellesskapet, kan det skli ut.

– Plutselig skal man prøve ut alt man har gått glipp av, men så har man kanskje ikke fått med seg hva som er akseptable normer og moral utenfor dette tette, moralske fellesskapet.

Samtidig finnes det grenser for hvor mange fellesskap man har nytte av å delta i. Et fellesskap stiller ulike krav til bidrag og deltagelse, og gir samtidig tilbake på ulike måter.

– Med en gang man beveger seg over på digitale flater er det i utgangspunktet ingen grenser for hvor mange grupper en kan være en del av. Det er både gode og uheldige konsekvenser ved det. En del ungdom føler i dag at de må delta i utrolig mange fellesskap samtidig, men hvor hver enkelt relasjon betyr ganske lite. Relasjonene spres litt utover og kan oppleves overfladiske.

I et av Tjoras mest kjente forsøk, fikk han 14 ungdommer i 20-årene til å logge av internett i tre uker.

– Da så vi at det egentlig ikke betydde så mye for dem å miste muligheten til å være på Facebook. Mange gjenoppdaget det å snakke med noen ansikt til ansikt, og fant ut at de ikke hadde gjort det på mange år, sier Tjora.

LES MER: – Personlig samvitighet spiller mindre rolle i grupper

Hjemmebane

Noe av det første man spør om når man vil bli kjent med folk, er hva de jobber med. Arbeidsplassen er et av våre viktigste fellesskap, mener Tjora.

– Vi trenger alle en hjemmebane, og for mange er det arbeidsplassen, sier han.

Jobben skaper nærvær med andre mennesker som har et felles mål, der alle fyller en funksjon for å oppnå dette. Dermed opplever mennesker å skape mening og forankring sammen.

– Det er også noe eksistensielt ved menneskers behov for forutsigbarhet. Jobben skaper en grunnleggende trygghet om at man har en plass i samfunnet. Man har en rolle og den er også der i morgen.

Tjora ser med bekymring på områder lenger sør i Europa, der man ser konsekvensene av mangel på arbeidsfellesskap.

– Med arbeidsløshet opp i 20–30 prosent bryter samfunn sammen fordi ungdom ikke får en rolle der de har en naturlig plass og betydning. Samtidig ser man at automatisering truer en del arbeidsplasser, som betyr at man egentlig kan regne med å tape viktige arbeidsfellesskap. Jeg tror utfordringene knyttet til tap av arbeidsfellesskap er undervurdert. Man må ha med seg at det å stå lenge uten jobb faktisk kan handle om at hele meningen i hverdagen blir borte.

LES MER: Forfatterintervju: Geir Hellemo mener det haster å redde vår sivilisasjon.

Muligheter

Dermed tror Tjora at forutsigbare felleskap utenfor arbeidsplassen kan bli viktig i fremtiden.

– Det foregår en lignende form for arbeid i menigheter, frivillige organisasjoner eller i idretten også. Steder som skaper en hjemmebane, der man finner verdi i å stå sammen om et prosjekt.

I tilfeller der individer ikke finner noe felles – noe å være sammen om – opplever ikke mennesker fellesskap. Eksempelvis finnes det få eller ingen flater der romfolk og resten av befolkningen kan interagere og samhandle, og dermed også lite å være sammen om.

Tjora har derfor fundert på om det er mulig å skape et fellesskap med pur vilje, nærmest bare ved å proklamere at fellesskapet er der. Det vil i så fall være nyttig lærdom i samfunnets søken etter å minske utenforskap,

– Jeg har konkludert med at det går an, sier han.

Et slags eksperiment i universitetsmiljøet i Trondheim gir ham grunn til å tro det. I 2014 startet Tjora Sosiologisk poliklinikk, et frivillig arbeidsfelleskap for studenter og vitenskapelige ansatte.

Klinikken tilbyr en hjemmebane i form av et kontor og noe å være sammen om i form av arbeid med oppdrag fra eksterne oppdragsgivere. Slik produserte Tjora et fellesskap, helt etter egen bok.

– Noe av det flotte med det er at man oppdager at folk er folk, uavhengig av bakgrunn og rolle.