Forvirrende samtaler

Det handler om Ingmar Bergmans mor. I teaterstykket kalles hun Anna og spilles av Marte Engebrigtsen. Hun er gift med presten Henrik, men har innledet et kjærlighetsforhold til en ung teologistudent. Tomas har gitt henne alt hun har savnet: Erotisk glede og sjelelig nærhet.

«Jeg er en utro hustru»

«Jeg er en utro hustru», sier hun når hun betror seg til presten Jacob (Bjørn Skagestad) i åpningsscenen. Han var hennes konfirmasjonsprest og er hennes fortrolige venn. «Du må fortelle det til din mann», sier han.

Første akt handler i sin helhet om hennes desperasjon, og om ektemannens reaksjon på det han får vite. Mattis Herman Nyquist spiller ham overbevisende som en forvirret, fortvilet og forstenet mann, og samtalen mellom dem er blant stykkets beste øyeblikk.

Her trer avstanden fram som en fysisk størrelse, og vi sympatiserer like mye med hans sjokkartede reaksjon som med hennes desperate ensomhet. En ensomhet som forsterkes når moren (Liv Bernhoft Osa) kommer på besøk og formaner datteren til å følge Gud og bli hos sin mann.

LES OGSÅ: «Rimbereid er ikke som de fleste poeter»

Overtok Bergmans dagbøker

Liv Ullmann har hatt et langt samliv med Ingmar Bergmans tekst fra 1996. Det var henne han valgte som regissør for filmen, og etter hans død fikk hun overta Bergmans dagbøker fra denne perioden.

Også morens dagbok om sitt hemmelige liv er kommet til. Det nye stoffet er innarbeidet i sceneversjonen, men i stedet for en scenisk fremstilling av dramaet, har Liv Ullmann valgt å la en forteller (Kari Simonsen) transportere oss fra nåtiden til 1920- og 30-tallet tallet der handlingen finner sted.

LES OGSÅ: Kaster seg på «true crime»-bølgen

Forestillingen er uklar

Dessverre er det ikke tilstrekkelig til å gi oss et virkelig inntrykk av det jordskjelvet Annas utroskapsforhold må ha vært. Tidsmarkørene er for svake, og det er uklart om dette handler en spesifikk historie i en bestemt tid, eller om det dreier seg om utroskap, frihetstrang og vaklende gudstro generelt.

Som biografisk fortelling er forestillingen for uklar, som allmenn historie er den for bundet til en forgangen tid. En samlivskrise er alltid et drama, men selv for et preste-ektepar ville forutsetningene vært annerledes i dag.

Andre akt går dypere inn i Annas historie, og handlingen flytter både fram og tilbake i tid. Vi får vite mer om forholdet til Tomas (Hermann Sabado), vi møter Annas fortrolige venninne Märta (Anneke von der Lippe) og ektemannen Henrik, martret av smerte.

Men rammen er uklar nok en gang. Hvem snakker han til? Anna? Oss? En lege? Gjennom dagbøkene har vi fått vite at han har hatt et sammenbrudd og vært innlagt på sanatorium i etterkant av Annas betroelser.

LES OGSÅ: «Helstøpt og skjør Bowie»

Guds nærvær

Spørsmålet om Guds nærvær eller fravær reises gjennom hele stykket, og ti år etter Annas utroskap, samtaler hun nok en gang med sin prest. Hun mottar nattverden og finner en slags forsoning, både med seg selv, sin Gud og sin skjebne.

Stykket munner ut i et tilsagn om kjærlighetens og nådens kraft, men scenen klinger som melodrama, og mangler den forløsende kraften forestillingen kunne ha trengt.

LES OGSÅ: Det setter spor i deg å vokse opp på et slikt sted

Skusler bort mulighet

Marte Engebrigtsen bærer den krevende hovedrollen med ro og styrke, og hver og én av skuespillerne skaper lydhøre samtalepartnere for Anna.

Det er hverken hennes eller medspillernes skyld at samtalene forvirrer. Snarere er det grepet som er valgt for å fortelle historien; vekslingen mellom fortellerteater og dialog, den uklare historiske rammen, den inderlige, men også litt påståtte smerten.

Jeg tar meg i å savne teaterets egne virkemidler. Og jeg får ikke svar på hva dette egentlig handler om. Show, don't tell, heter det. Fortrolige samtaler skusler bort en mulighet til å gjøre nettopp det.