Poetens lovtale

For det umulige er ikke umulig, bare vanskelig, for en poet av Rimbereids kaliber. Han har helt siden Solaris korrigert (2004) hatt en enestående evne til å overraske oss: Ved nyskapende poesi, ved å gjøre poesi av blomster, av en arbeidshest, av orgler og orgelmusikk.

Halsbrekkende stunt

Denne gangen gjør han igjen et halsbrekkende stunt når han gir leseren minneverdige dikt over loven. Loven har mennesket alltid forholdt seg til, vi gjør det hver dag. De aller fleste lover er menneskeskapte. Noen, som de ti bud, stammer kanskje fra Gud? Felles for dem alle: Loven setter opp grenser, definerer et utenfor og et innenfor. Loven dømmer og setter fri. Dette allmenn-menneskelige ved lovene er selvsagt verdt en poesisamling.

Rimbereids Lovene er delt i tre, pakket inn av en prolog og en epilog. I første del gir poeten oss ulike dikt som viser oss hvordan et menneske kan bli berørt av loven. Her møter vi offeret, den kriminelle, dommeren, jusstudenten og avhøreren.

LES OGSÅ: Fra urmennesket til fremtidsmennesket

En ung kleptoman

Sterkest er diktet «Hendene», skrevet på stavangerdialekt: En ung kleptoman skildrer hendene sine der de hele tiden tar noe og legger det i guttens bag. Diktet gir oss et innblikk i en person av samfunnet definert som utskudd, men som i seg selv har gode tanker om innenfor og utenfor, ditt og mitt: «korfor forsvinne alt?; det e akkurat som om alt lekke; det lekke gjønå fingrane mine; e det sånn verden e?; eg vil ikkje bytta skole;». Så streng er loven at selv en liten gutt skilles ut av fellesskapet og plasseres i spesialskole slik at samfunnet kan kontrollere og holde ham fast. Loven forstår ingen, ser ikke på alder, fæle fedre eller trøblete oppvekst. Den er nådeløs.

LES OGSÅ: «Diktene hans er voldsomme saker»

Kong Hammurabis lov

Andre del består av det 65 siders langdiktet «Hva veier en urett? Lex humana». Her gir Rimbereid en poetisk gjennomgang av lovens historie fra kong Hammurabis lov i det babylonske kongeriket vel 1700 år f. Kr. og frem til vår tid.

Rimbereid leder oss gjennom historien via enorme mengder tekstmateriale. Er dette et dikt? Oppsettet på sidene ligner diktet, men ellers lyder vel diktet mer som et essay? Dikteren følger slentrende Lovens spor gjennom menneskehetens historie.

Dette er poetisk risikosport, for det hele minner om idéromanen der en forfatter systematisk behandler et standpunkt eller en ideologi eller ulike typer spesialkunnskap, som lovens historie. Det lange diktet er fullt av referanser og navn, og står i fare for å slå leseren overende, overlesset med teorikunnskap.

LES OGSÅ: «Ein av våre mest talentfulle poetar»

Savner Jesus og Paulus

Og når Rimbereid først sveiper innom de fleste lovens stoppesteder: Jeg savner den nytestamentlige resepsjonen av jødenes Lov, særlig hos Paulus, men også hos Jesus der han nettopp ikke opphever, men oppfyller Loven.

Når Rimbereid i langdiktet likevel lander med bena på bakken, er det bare fordi han makter å ikke dvele for lenge ved hver epokes forståelse av loven. Rimbereid konstruerer levedyktige poetiske bilder som legger seg lagvis og som kaster mening over Rimbereids stødige fortolkning av loven, både bakover og framover i langdiktet.

LES OGSÅ: «Poesihausten teiknar til å bli usedvanleg sterk»

Naturlovene

I siste del dominerer diktet om naturlovene, disse lovene mennesket søker å beherske, å krumme, å tolke, å regne på, til vårt eget beste, selv om de «gir bare de ordrene de er tvunget til å gi.»

Hva er egentlig sammenhengen mellom vår historie, slik verden nå engang utviklet seg, og disse naturlovene? Er det kontinuitet eller brudd? Se det sier ikke dikteren noe om. Det enkelte menneske får holde seg til sitt, til sine løfter, til sine nærmeste.

LES OGSÅ: «Slik bare Coren kan»

En fars løfte til sin sønn

Underlig er det derfor ikke at Rimbereid avslutter samlingen med kanskje det fineste diktet, «Grensene», om en fars løfte til sin sønn, der ute i snøværet. Farens kjærlighet skildres noenlunde slik Paulus omtolket jødenes evige lov i sitt brev til den unge menigheten i Roma: «Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.»

Eller som Rimbereid sier det, om faren der ute i snødrevet: «å være et løfte midt i snøen/å være et løfte på grensen/å være det løftet/å love å være her».