De første minuttene av tidlighøstens store HBO-serie setter stemningen umiddelbart: Den afroamerikanske soldaten Atticus Black er på vei hjem til Chicago etter å ha deltatt i Korea-krigen. 1950-tallets segregeringsregler gjør at han må sitte bakerst i bussen, der han sovner fra sin medbragte kiosklitteratur, en roman om romkrigeren John Carter – skapt av Edgar Rice Burroughs i 1911. Atticus’ drøm synliggjør mer enn hans indre fantasiverden: Han kjemper i et enormt slag mellom romvesener og mennesker – budsjettet og ambisjonsnivået er like høyt som gørr-faktoren. Han våkner til et enda største mareritt: Utilslørt, institusjonell rasisme.
Rasisme og monstre
Selv om horrormonstre i løpet av en drøy halvtime skal vise seg å være temmelig reelle, utgjør sheriffer og andre medlemmer av etablissementet den største trusselen for hovedpersonene i Lovecraft Country. Å kombinere disse to formene for uhygge er et ærgjerrig prosjekt, satt i sving av serieskaper Misha Green. Hun har fått suveren støtte fra sine produsenter - Lost-opphavsmann og Star Wars-fornyer JJ Abrams, samt kometen Jordan Peele, regissøren som på uvant og friskt vist mikset sammen nettopp atmosfæriske skvettescener og spørsmål om minoritetsundertrykking i de skrekkfilmene Get Out (2017) og Us (2019).
LES OGSÅ: – Debatten om rasisme blir kuppa av folk utan skoa på
Arvesynd og okkultisme
Lovecraft Country består av ti løst sammenhengende episoder som sveiper innom mange av horrorens undersjangre; her er hjemsøkte hus, hemmelig selskap-ritualer og slimete, flerøyde utysker – elementer som ellers ikke lar seg så lett forene i ett og samme skrekk-produkt. Men serien minner altså om en antologi, der hvert kapittel har sin egen temperatur og logikk – episodene har også ulike regissører.
Felles er persongalleriet, rasismen de opplever og inspirasjonen fra Howard Philips Lovecraft (1890–1937). Den amerikanske forfatteren etterlot seg en stor produksjon som var lite påaktet i sin samtidig - gjerne noveller ment for ukeblader som «Weird Tales». Gjennomgangstemaer var okkultisme, arvesynd, sivilisasjonens undergang, og at universet styres av monstrøse guddommer som er fullstendig likegyldige til alt menneskelig.
Borges og Batman
Lovecrafts verker og tankegang har hatt stor innflytelse på moderne skrekk og fantasy – forfatterkapasiteter som Stephen King, Alan More, Jorge Luis Borges og - kuriøst nok - Michel Hollebecq har på ulikt vis latt seg inspirere av den magiske, ofte deprimerende nihilismen. Tittelfiguren i Alien-filmene ville neppe hatt det samme utseende uten påvirkningen fra Lovecraft, mentalsykehuset i Batman-universet er kalt opp etter hans viktigste fiksjons-by.
LES OGSÅ: «If Beale Street Could Talk» viser den iboende rasismen i USA
Ikke-mennesker
At originalverkene hans i liten grad er filmatisert eller på andre måter oppdatert, kommer i noen grad av den snirklete og omhyggelige stilen, men først og fremst på grunn av den åpenbare rasismen. Tidligere nevnte Rice Burroughs var utvilsomt en imperialist, men i Tarzan-bøkene hans finner en flere passasjer om respekt mellom «raser». I diktform beskrev Lovecraft svarte som udyr, som ikke-mennesker. Han var varm forfekter av fysiske raseskiller, for eksempel på offentlig transport.
Lidderlighet
Lovecraft Country er (klokelig nok) ikke basert direkte på fortellingene til opphavsmannen, men på 2016-romanen med samme navn av Matt Ruff. Serien følger boka tett, men har forandret på rollefigurers kjønn og lagt inn adskillige mengder lidderlighet, nærmest obligatorisk i en HBO-serie.
Men hovedpersonenes utfordringer med virkelighetens Jim Crow – lovgivningen om segregering og med grusomme monstre og okkult hemmelighetskremmeri utgjør handlingsgrunnfjellet. Serien låner også ublygt fra Indiana Jones, Da Vinci-koden og kanskje til og med Star Trek.
Rasismens tentakler
Det er mye å gape over, og Lovecraft Country makter ikke å tygge de mange enkeltelementene til en helhetlig materie. Scenene der hovedpersonene utsettes for rasisme er ment å kontrastere med hvordan de må hanskes med mannevonde monstre og ånder, og resultatet er mer slående enn elegant. Sett hver for seg, er den «realistiske» delen av historien den suverent beste, rasehatet på 1950-tallet er gripende å bivåne, og en betydningsfull påminner om strukturelle urettferdigheter med tentakler inn i nåtiden.
Tynne personskildringer
De fysisk og psykisk krevende skuespillerprestasjonene til Jonathan Majors og Jurnee Smollett grenser mot det formidable, men rollene er tynt skrevet, manuset slipper oss ikke tilstrekkelig tett på figurene som gestaltes, de fire første episodene gir oss bare vage ideer om hvem de er.
Det personlige, det sjelfulle har altså fått lide i den ambisiøse spagaten, og dermed synder Lovecraft Country mot en av skrekkens viktigste regler: Vi må bli kjent med persongalleriet og bry oss om dem for at gdrusomhetene skal kjennes grusomme.
Men til å være ført i havn av en debuterende showrunner, er serien imponerende nok, full av selvtillit i sin annerledeshet, full av frekke tyverier fra sin ikke nødvendigvis så gravalvorlige sjanger. Det er grunn til å tro at den finner formen senere i sesongen, kanskje det til og med kommer flere. Det ville ikke være ufortjent.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
Les flere anmeldelser av Einar Aarvig:
• Netflix-filmen om Eurovision er sommerens store komedie
---
Lovecraft Country
- TV-serie på HBO Nordic
- Ni episoder
- Serieskaper: Misha Green
- Med: Jonathan Majors Jurnee Smollett, Courtney B. Vance
- USA. Premiere 16. august 2020
---