Viser den iboende rasismen i USA

Romanen, som kom ut i 1974, er tilsynelatende en tradisjonell historie der et ungt, forelsket par møter hindringer som truer med å ødelegge deres kjærlighet og ønske om å stifte en familie. Mannen blir beskyldt for en ugjerning han ikke har begått, følgelig må kvinnen bære fram barnet deres alene mens han sitter i fengsel.

Men kjenner man Baldwins forfatterskap, eller har sett dokumentaren I Am Not Your Negro (2016), er det åpenbart at den ytre fortellingen bare er et slør rundt hans dype anliggende: Å synliggjøre et samfunn der hvite amerikanere på utspekulert og finurlig vis holder de svarte nede, mange tiår etter at slaveriet ble opphevet.

Dette er systemkritikk så det svir.

LES MER: I filmen The Settlers møter du bosettere som åpent erkjenner sin rasisme

Sørgelig aktuelt

Nå ville vi så gjerne tro at alt er blitt bedre for de svarte på de 45 årene siden Baldwins Romeo og Julie-roman kom ut. At et svart kjærestepar selvfølgelig vil greie seg utmerket i dagens USA.

Da er det bare å peke på filmskaper Roberto Minervinis siste dokumentar, What You Gonna Do When The World's On Fire (2018). Her forteller han om et nabolag i staten Louisiana der en serie brutale mord på svarte sendte sjokkbølger gjennom USA sommeren 2017. Filmen viser hvordan en gruppe svarte i byen Baton Rouge kjemper for rettferdighet, verdighet og overlevelse i et samfunn som ikke er på deres side.

Moonlight-regissør

If Beale Street Could Talk er laget av Barry Jenkins som i fjor vant hele tre Oscar for Moonlight, en film om en ungdom som forsøker å hanskes med sin homofile legning i et miljø der svarte gutter forventes å være machomenn.

Det interessante grepet Jenkins har tatt med seg fra Moonlight til sitt Baldwin-manus, er en poetisk fortellerstil. Regissøren maler med impresjonistiske penselstrøk, ofte bare som korte glimt fra fortid og nåtid, i en stadig vekslende kronologi. Men selv om delene ikke sier alt, vokser summen til et helhetlig bilde.

Stadig kikker 19 år gamle Tish og 22 år gamle Fonny sjenert og forgapt på hverandre. Den første sexscenen dem imellom – da barnet deres blir unnfanget – er så forsiktig og vart skildret at du et lite sekund knapt tror at de vil våge å kle av seg. Kontrasten til klisjéfylte samleiescener der de elskende river klærne av seg i rasende fart, kunne ikke vært større.

Å se If Beale Street Could Talk krever at seeren skrur over på en annen frekvens enn den tradisjonelle filmdramaturgien. Noen tilskuere kan nok bli vippet over i kjedsomhet av Jenkins langsomme kameraføring som dveler ved ansikter og lengtende øyne.

Da gjelder det å oppdage hvor følsomt Jenkins kombinerer sine bilder med lyden av jazz, musikkformen som mer enn noen sprang ut av afroamerikansk kultur.

LES INTERVJU: Hva betyr det å leve etterdønningene av slaveriets mord og unevnelige gjerninger? spør forfatteren Teju Cole.

Den hvite djevelen

En grufull erkjennelse vokser fram hos hovedpersonen Fonny da han får høre av en kamerat hvor dårlig han ble behandlet i fengsel etter å ha blitt beskyldt for noe han ikke hadde gjort.

Vennen forstår brått hva borgerrettighetsforkjemperen Malcolm X en gang sa: Den hvite mann er djevelen, han er ikke menneskelig. Det fryktelige er at disse kjøterne kan gjøre deg så redd.

En scene der en hvit politimann oppfører seg ekstremt bøllete overfor Fonny og Tish, bygger opp om den rasistiske ondskapen.

Slike penselstrøk lagrer seg i bakhodet da vi blir vitne til hvordan Fonny, som til daglig arbeider som skulptør, arresteres fordi en voldtatt kvinne mener å gjenkjenne ham blant kandidatene politiet stiller opp som mulige gjerningsmenn.

Det hjelper ikke at Tish og kameraten gir kjæresten alibi for at han satt med dem i leiligheten et helt annet sted i New York enn der overgrepet fant sted.

LES MER: Filmen om Dick Cheney har et tydelig budskap: Denne mannen er ond.

Volden

Slik må den gravide Tish, godt støttet av sin familie, slåss mot overmakten for å få satt Fonny fri. Selv den hvite advokaten som forsøker å hjelpe dem, innser at han blir uglesett blant sine kollegaer fordi han tror på de svartes utsagn.

En dag Tish besøker kjæresten i fengselet, har han et blodig øye og sår i ansiktet. Jenkins bryr seg ikke om å vise hva som har skjedd, vi bare aner hvilken vold han er utsatt for.

Visst er det strimer av håp i fortellingen om Fonny, Tish og barnet, men ikke mer enn at man aller best husker den skammelige behandlingen av svarte fra en hvit overmakt.