«Joker» er ingenting å le av

Jokeren ble skapt i 1940, bare ett år etter sin helte-­nemesis Batman. Den evig smilende psykopaten ble fort den kappe­kledde hevnerens erkefiende, og hans fremferd gjenspeiler alltid samtiden. På 1950-tallet ble for eksempel den sadistiske morderen omgjort til en gladkriminell spøkefugl, men de fleste Joker-portrettene skildrer en dyster mesterhjerne med kaos som mål.

Klovnesko å fylle.

Da Jack Nicholson gestaltet ham i Tim Burtons Batman i 1989, ble det gjort med slik bravur og overskudd at det nesten var lettere å heie på skurk enn helt. ­Nitten år senere arbeidet 28-årige Heath Ledger seg så hardt inn i ­samme rollefigur – i ­Christopher ­Nolans The Dark Knight – at det fikk folk til å spekulere i om det ­bidro til at han døde før ­filmen ­hadde hatt premiere. Den ekstreme ­rolleprestasjonen ga ham en posthum Oscar. Det krever et visst mot og en betydelig vilje til nyskapning for å gjøre ­rollen, og Joaquin Phoenix, selv tre ­ganger oscarnominert fyller de store klovneskoene med selvsikkerhet.

 

LES MER: Almadóvar avslører den fysiske og psykiske smerten han selv lider av i ny film

Råttent.

Årets Joker-film er en frittstående historie som ikke skal kobles sammen med pågående eller kommende Batman-filmserier. Det føles ganske så unikt i dagens superheltlandskap, men Joker er heller ikke en typisk origin story, som det ­heter på nerdespråket. Som ­første film basert på en tegneserie, ble den vist i hoved­programmet ­under filmfestivalen i Venezia i ­september. Der høstet den åtte minutters applaus og Gulløve for beste film.

Gotham City er alltid en lett kamuflert utgave av New York, denne gang som metropolen ­under de tunge sosiale problem­ene byen led under tidlig på 1980-tallet, da det store eplet føltes råttent – byen slik man kjenner den fra klassikeren Taxi Driver (1976). «En dag kommer en storm som vil ­vaske ­avskummet vekk fra gatene», sa fortellerstemmen til den ­ustabile hovedpersonen Travis Bickle (Robert De Niro), et åpenbart ­forbilde for Joaquin Phoenix' Joker.

Radikalisering.

Som Taxi ­Driver er Joker et karakter­- studium av et psykisk sykt ­menneske og en historie om ­radikalisering i et iskaldt samfunn. Tungt medisinerte Arthur Fleck bor sammen med moren sin og tar oppdrag som klovn – på barneavdelinger på sykehus og som reklamegimmick på gata. Han ønsker å skape latter, men vekker lite glede. Når han får et barn til å le på bussen, blir han nådeløst bedt om å være ­stille. Han er sosialt forstyrret og ­lider av tvangsmessige latterutbrudd, en affektert skratting i grense­landet mot gråt. ­«Beklager ­latteren», ­lyder en lapp han ­bærer med seg – «Jeg har en lidelse». ­Latteren er alt annet enn smittende.

Politiske vedtak fratar Fleck behandling og medisiner og spiralen begynner å dreie nedover, i et tempo som øker med den ­stadige avvisningen fra samfunnet. Hovedpersonen anstrenger seg for å smile, men til liten nytte. Er frykt og voldsbruk den eneste måten å få oppmerksomhet på?

LES MER: Problematikken i Disco begrenser seg neppe til kristne menigheter

Ensomhet.

Joker har et budsjett på 55 millioner dollar, ca 300 millioner ­mindre enn Avengers: Endgame. Den er blottet for kostbare spesialeffekter og rommer lite av det man forventer med ­samtidige superheltfilmer. Den er fattig på ­store ­tablåer og action, noe som gjør de få volds­hendelsene effektive, realistiske og vonde. Filmen er intet eventyr om det gode mot det vonde, men et dypdykk i ensomhet og hvordan omverdenen takler annerledeshet.

«Det verste med å ha en sinnssykdom, er hvordan folk forventer at du skal oppføre deg normalt», skriver Arthur i dag­boken sin. Han har psykiske lidelser og forstyrrelser vi bare må gjette oss til, samtlige forverres av et bistert og likegyldig ikke-felleskap.

Vanskelig.

Hvor mye sympati er det ­meningen at vi skal ha med mannen som er i ferd med å bli Jokeren? ­Styrken i ­filmen er hvor vanskelig Phoenix gjør det for oss. Arthur er ikke en person man nødvendigvis ønsker i livet sitt, skue­spilleren har anstrengt seg for å skape en ­skikkelse det er umulig å identifisere seg med, en ­avmagret outsider med bevisste likheter til psykopatskurker fra 1970- og 1980-­tallet. Han drives av uklare motiver og er selv i tvil om sin egen eksistens. Alt vi vet er at han ønsker varme og oppmerksomhet og å skape harmoni. Parallellene til soloterrorister i vår egen tid er dystre.

LES MER: Dag Johan Haugerud har laget tiårets beste, norske film

Trump?

Joker skildrer et asymmetrisk samfunn der de rike ser ned på de ­fattige. På toppen av næringskjeden sitter industrialisten Thomas Wayne, som den dannede vil vite er faren til Bruce Wayne – ­selveste Batman. Thomas Wayne fyller flere funksjoner i filmen, han er representant for øvrigheta, farsfigur for hovedpersonen og et ekko av dagens sittende president. Med slike folk på toppen, blir det kaos i ­bunnen, og snart skal den apolitiske Arthur ­inspirere til drap og opptøyer.

Det er muligens ironisk at Joker er en superheltfilm, med en lisensiert merkevare som tittel og viktigste salgsargument. ­Batman-fans vil kunne nikke gjen­kjennende til emblemer som Wayne-­familiens britiske butler Alfred, Arkham-asylet og en variant av opprinnelshistorien til den kappekledde flaggermusmannen.

Samtidig viser filmen hvor fleksible disse signaturene har blitt i 2019, de kan i grunnen brukes til det meste. Og Joker bør, etter alle solemerker, makte å skape diskusjoner om utenforskap og hvordan vi forholder til mentalt syke.

Einar Aarvig

kultur@vl.no

ANMELDELSE

---

Film

• Joker
• Thriller/drama
• Regi: Todd Phillips
• Med: Joaquin Phoenix, Robert De Niro, Zazie Beetz
• Warner
• Aldersgrense: 15 år

---