Faller til jorden

Historier om utforskning av det ytre rom, og gjerne av indre tilstander på kjøpet, har blitt en ørliten motstemme til de allestedsnærværende superheltfilmene. Samtidig går verken Marvel, eller DC-helter av veien for en tur opp og ut i det ukjente mørket. Førstnevnte har sin egen, glad-filosofiske rom-opera i Guardians of the Galaxy-filmene, i sistnevnte er Supermann, et romvesen fra et annet solsystem, det mektigste vesenet. Får jordiske miljø-ødeleggelser drømmefabrikken til å rette blikket mot mulige bedre verdener?

Filmer som Gravity, Interstellar og First Man appellerer både til storøyde popkornspisere og til fintfølende kritikere med sine kombinasjoner av bildetablåer, action og eksistensielle spørsmål. Stanley Kubricks tidløse, skjellsettende, Netflix-tilgjengelige 2001: En romodyssé er nesten alltid det utilslørte forbildet: Hva forteller reisen til rommet om oss selv? Har rommet noe å lære oss?

Håp

Ad Astra begynner med et fall mot jorden. Elektriske stormer med utspring fra Neptun gjør en romstasjon rett utenfor atmosfæren ustabil, og Brad Pitt stuper nedover, men blir reddet av kløkt og lav puls - evnen til å bevare roen. Superstjernen portretterer en astronaut med det særskotske navnet Roy McBride idet han får sitt livs oppdrag: Reise mot Neptun for å kommunisere med faren som forsvant på jakt etter intelligent liv for 29 år siden. Lever han fortsatt? Er det han som skaper de elektriske stormene som truer med å utslette livet på jorden? Vil han komme på bedre tanker når han får se sønnen? At den 73-årige oscarvinneren Tommy Lee Jones står på rollelista og figurerer i yngre utgave på gamle opptak, gir publikum løfter og håp, men fjerner også mye av spenningen.

LES OGSÅ: Barn er tiårets beste norske film, mener Einar Aarvig.

Krig og reklame på månen

Som tittelen antyder, er Ad Astra en fortelling om bevegelse mot himmellegemene, første stopp er månen. I nær fremtid reiser man dit med rutetransport (med det vi i dag kjenner som flyselskapet Virgin); et pledd og en pute kan lånes for en drøy tusenlapp om bord. Ved ankomst venter et samfunn like kommersielt og konfliktfullt som vårt eget: uskjønne terminaler med reklameskilt for DHL og Subway og en overflate herjet av krig og geriljavirksomhet. Her er Ad Astra på sitt beste – i nær fremtid er menneskeheten tvunget til ekspansjon utover kloden, bare for å være destruktive andre steder i universet. En Mad Max-aktig, lavgravatiasjons-biljakt over kratrene er filmens suverene actionhøydepunkt. Men verken denne sekvensen eller en senere vektløs kamp mot rabiate rom-forsøksdyr vedkommer hovedhandlingen direkte, de påvirker verken hovedpersonens avgjørelser eller hans livsanskuelser.

Vekk fra solen

I Joseph Conrads Mørkets hjerte seiler jeg-personen fra Themsen til det indre av Kongo for å bringe en vanæret offiser tilbake til England. Romanen fra 1902 skildrer menneskelig galskap og problematiserer de uklare skillelinjene mellom barbari og sivilisasjon. Francis Ford Coppolas vietnamkrig-epos Apocalypse Nå fra 1979 var basert på historien, og Ad Astra-filmskaper James Gray har nok også latt seg inspirere: Hvem er mest sivilisert; jordisk-byråkratisk forsvarsindustri eller en isolert, religiøs «fanatiker»? Brad Pitts hovedperson havner i skvis, og må ta sine egne, vanskelige vurderinger på sin odyssé lenger og lenger vekk fra jorden og solen.

LES OGSÅ: Westworld under­søker den moralske statusen til roboter.

«Guds nærvær»

Som nesten alle gode science fiction-filmer har Ad Astra et religiøst aspekt, men her virker det som et pliktløp – som noe sjangeren krever mer enn ektefølt undring fra filmskaperen. Det bes til Gud og helgener, selve praktiseringen av religion har et sterkere nærvær enn vi forbinder med filmer om verdensrom-utforskning. Men det åndelige kunne med fordel spilt en større rolle utover bønner og utlegninger om Gud. Når det snakkes om «Guds nærvær», føles det bare som snakk, og motivet om den lidende sønnen som føler seg forlatt av faren kunne vært utnyttet bedre. Ulikt sine forbilder rommer ikke filmen høyere bevisstheter, og forbauselsen over universets storhet skal etter hvert gi plass til en tradisjonell, av og til sentimental far/sønn-historie.

Mest banalt er imidlertid en unødvendig og fordummende fortellerstemme, hvor det ytres setninger som «Hva skjedde med faren min?» Det vi hører skal liksom stå i kontrast med det vi ser, som gjentatte tilbakeblikk til lykkeligere tider, hvori Liv Tyler, i en utakknemlig og stum rolle, spiller tidligere kjæreste.

LES OGSÅ: 'Selv om Trelegemeproblemet er en roman, oppfatter jeg den først og fremst som beholder for en masse spennende ideer.'

Armlengder

Blir vi som våre foreldre? Finnes det intelligent liv i universet? Er mennesket destruktivt? Hvorfor føler vi sinne og smerte? Hovedpersonen, vant til konstant evaluering av egen psyke, evner å holde spørsmålene på en armlengdes avstand, dessverre gjør filmen det samme. Den er tidvis besnærende, men oftest en velkjent historie om den lille mann mot det store systemet, mot slutten blir likhetene til storfilmen Armageddon påtagelige – det er ikke ment som en kompliment. Ad Astra er en film menn liksom skal få lov til å gråte av, som i tillegg skal anspore til dype tanker. Men den lite helstøpte gjennomføringen vekker ikke de store følelsene eller refleksjonene, og det visuelle er aldri i nærheten av forbildene.