Fugl Føniks flyr ikke

Som skapende kunstner må man tåle å sammenlignes med andre i samme kino­marked. Når Camilla Strøm Henriksen regidebuterer med en film om barn som forsømmes av sine foreldre, har hun havnet i en beinhard konkurranse med filmskapere som vant priser i Cannes.

Friskt i minnet har jeg det ­japanske dramaet Shoplifters som vant årets Gullpalme, og den libanesiske filmen Kapernaum (de kommer på norsk kino rundt jul og nyttår), begge rystende­ skildringer av omsorgssvikt.

Kunstnerpar i Oslo

Også i velferdssamfunnet Norge opplever barn å vokse opp med foreldre som kommer til kort. Med de beste intensjoner presenterer Strøm Henriksen oss for erfaringer­ fra sin egen oppvekst.

Føniks lar oss møte 13 år gamle Jill og hennes lillebror Bo som bor alene med moren Astrid. Hun er en kunstner som har brent sine vinger og nærmest blitt til aske, lik fuglen i den gamle myten.

Astrid døyver smerten ved ­livets nederlag med alkohol og piller. Leiligheten er rotete og står i sterk kontrast til ryddige og ordentlige Jill. Storesøsteren forsøker å ta vare på lillebroren i kaoset.

Faren Nils finnes i kulissene, men han er en turnerende jazzmusiker som sjelden dukker opp i barnas hverdag. Jill håper begge foreldrene skal være til stede, ­fysisk og mentalt, for å feire hennes 14-årsdag.

Stivt melodrama

Det krever mye fingerspissfølelse og nennsom personinstruksjon å lage alvorstunge scener uten å bikke over i melodrama. Denne­ fella unngår japanske Hirokazu­ Koreeda i Shoplifters. Det er en hjerteskjærende fortelling om fattige Osamu og hans unge sønn som jevnlig utfører butikktyverier. En kveld finner de en forfrossen jente ute i kulden og tar henne med til sitt falleferdige hjem der de tar vare på barnet.

Enda sterkere inntrykk gjør Kapernaum av libaneseren ­Nadine Labaki. Med bruk av amatørskuespillere skildrer hun den 12 år gamle gutten Zain i et slumstrøk i Beirut, som må hanskes med foreldre som ikke klarer­ å brødfø ungeflokken sin.

I Føniks lykkes Strøm Henriksen­ best med debutanten­ Ylva Bjørkaas Thedin i rollen som Jill der hun prøver å få moren av gårde på et jobbintervju og samtidig skåne broren sin. Den unge skuespilleren levendegjør fint hvordan datteren i lojalitet og kjærlighet til mor og far holder ut langt mer enn en tenåring skal.

Drevne Maria Bonnevie, derimot, avleverer den mislykkede kunstnermorens replikker på en patosfylt, heseblesende og overflatisk måte som ikke gjør inntrykk på denne anmelder. Samme­ kritikk rammer etter hvert også Sverrir Gudnason i rollen som den selvopptatte faren.

Svak dramaturgi

Hva som skjer med Astrid midtveis, skal ikke røpes, men resultatet er at hun forsvinner ut av fortellingen. Det fører til en todeling av filmen der barna først er sammen med mor, så med far. Dermed går mye dynamikk tapt. Gjenfødelsen­ som filmtittelen Føniks forespeiler ved å henspille på mytens fugl – den som gjenoppsto av asken – uteblir fullstendig.

Et interessant virkemiddel er hvordan Strøm Henriksen bruker grøsserelementer for å antyde­ at Jill nærmer seg galskapen da de verste innsikter velter inn over henne. Morens kunsthåndverk forvandles til slanger og et edderkoppaktig monster som truer det stakkars søskenparet. Grepet fungerer godt for å antyde at Jill nærmer seg en psykotisk og paranoid tilstand, men bikker over da også lillebroren begynner å se syner.

Strøm Henriksen forteller utvilsomt en tragisk og viktig historie om et søskenpar som hadde­ fortjent foreldre som klarer å ta seg av dem. Men det hele blir uforløst. Nå bør debutanten jobbe videre med handling, scener og personinstruksjon for å finne et uttrykk som kan røre og ryste.

[ Interessert i film? Les flere filmanmeldelser her ]