Stivt om å overvinne monsteret

Å levendegjøre barnets angst for det uforståelig vonde er et ­interessant tema som flere ­regissører har prøvd seg på. Senest skjedde det i fjor i A Monster Calls der en gutt må lære seg å takle «monsteret», det vil si frykten for ­morens dødelige kreftsykdom.

Men det er ikke lett å filmatisere indre prosesser på en god måte. I Skyggenes dal blir bruken­ av et drømmeaktig bilde­språk et tveegget sverd for regissør Jonas Matzow Gulbrandsen og fotograf Marius Matzow Gulbrandsen. Det som er flott å se på, hemmes av et tynt manus og stivt spill. Mer om det etter hvert.

Dramaet er brødrene Matzow­ Gulbrandsens spillefilmdebut. Begge har bakgrunn fra den ­nasjonale filmskolen i Lodz i Polen­ der studentene læres opp i et tett samarbeid mellom regissør­ og fotograf.

I skildringen av et barnesinns møte med voksenverdenens ­utfordringer har de skåret dialog og handling ned til et minimum. I stedet brukes et suggererende bildespråk for å formidle gutten Aslaks strev med å forholde seg til død og fordervelse.

Sauekadavre

For hvem ­angriper sauene på nabogården­ i den sørvestnorske bygda der gutten bor, og etterlater dem som ­blodige kadavre?

Erfarne voksne vil nok svare­ ulv. Men seksåringens eldre ­kamerat, Lasse, har et enda mer dramatisk svar: – Varulven har vært her, og ved neste fullmåne kommer den tilbake.

Dermed tar forestillingen om monsteret grep om Aslaks tanker, følelser og mareritt, godt hjulpet av at han har stukket ­fingrene oppi det røde saueblodet.­

Skrekken får næring fra en makaber illustrasjon han ­finner i en bok: I et tresnitt av Lucas Cranach den eldre fra 1512 ser han en menneskelignende varulv som krabber på alle fire og glefser i seg et lite barn. Rundt monsteret ligger kroppsdeler og hoder strødd.

LES OGSÅ: Nytt opprør mot skylapper

Det isolerte barnet

I et par ørsmå sekunder skimter vi en tegning av Albert Åberg på veggen i huset der Aslak bor med moren sin. Straks går assosiasjonene til Gunilla Bergströms utmerkede fortelling om Albert som er livredd for spøkelser. Han får heldigvis hjelp av pappa til å overvinne frykten. Setningen «stygge spøkelse, stikk din vei, du finnes ikke, men det gjør jeg», blir et taktfast mantra som Albert bruker for å få kontroll.

Men Aslak får ingen hjelp av sin alenemamma. Hun har mer enn nok med å takle egne ­spøkelser. Brått banker politiet på døra og spør hvor eldstesønnen er blitt av. Moren forbyr minstemann å gå inn på storebrorens rom der det henger plakater av bandet Kvelertak og rapperen Eminem.

Også Lasse på nabogården har en storebror. – Hvor er det blitt av ham, undrer Aslak. – I skogen, svarer kameraten. – Tør du gå inn der?

LES OGSÅ: Bibelske overtonar i storslått fabel

Reisen inn i skogen

Filmskap­erne har lykkes i å finne en tett, tett granskog på Figgjo i Rogaland. Den står som en formidabel, skremmende vegg mot bondens klissblaute eng. Snart drar brødrene Matzow Gulbrandsen oss inn i en bildevev der lille ­Aslak utfordrer sin egen frykt samt sorgen over det som har skjedd med storebroren.

Knepet som brukes for å drive­ barnet ut i utmarka, er at hunden­ hans, Rapp, forsvinner. I et langt midtparti følger vi den lyshårede­ gutten der han løper og leter i regn og gjørme, over myr og gjennom tåke. Lydsporet er vellaget – kråkene krakser, hakkespetten hamrer, ugla tuter og grenene knekker. Snart mister vi følelsen av tid og sted, drøm og virkelighet. Er det varulven som braker i buskene, eller er det bare skogens mektige konge?

En medbrakt brødskive med blodig-rødt syltetøy gir liten trøst der Aslak går seg vill. Dyvåt og utslitt finner han en båt å krabbe opp i. Den fører ham over vannet til en hytte.

Den drømmeaktige reisen hører­ til filmens beste kvaliteter­ fordi bildene kan symbolisere guttens indre kamp for å overvinne frykten.

Stivt og overtydelig

Men ­regissør Jonas Matzow Gulbrandsen har ikke gjort det lett for seg ved å la en barneskuespiller stå i sentrum i de fleste bildene. Unge Adam Ekeli har et ­uttrykksfullt ansikt som lar oss lese inn følelsene vi skjønner at han baler med. Likevel blir det for mange sekvenser som dveler­ ved guttens øyne og ansikt, gjerne­ idet han sjekker om månen er full og varulven kommer.

Filmens største svakhet er at regissøren ikke har jobbet nok med å skape en ordentlig dialog. Dramaets få replikker blir stivt og lite overbevisende spilt, ikke minst av de voksne.

Særlig synd er det at regissøren­ bruker en rockemusiker som skuespiller. Man bør ha respekt for skuespillerfaget og velge de som mestrer å snakke foran kamera. Resultatet nå er noen overtydelige, keitete utsagn fra en mann Aslak møter i skogen: «Det vi ikke forstår, gjør oss redde.­ Da trenger vi monstre å skylde på. Du må kjenne frykten din og slippe den fri.»

Summen av det hele blir at ­filmen bikker over i det pretensiøse, ikke minst der hvor ­musikken til den polske komponisten Zbigniew Preisner vokser­ til pompøse klanger.

Men Skyggenes dal er altså en spillefilmdebut. Følgelig er det all grunn til å ønske filmskaperne lykke til med fortsettelsen.