Sjarmtroll med angst

Det er et tilfelle som ser ut som en tanke, at filmen kommer til Norge samtidig som TV-serien Jeg mot meg. Den handler om psykisk sykdom, om åpenhet og mangel på det samme, og vil kunne sette i gang samtaler om hva som egentlig skjer med Hedi, og hvordan hun kunne vært ­hjulpet.

Likevel er det ingen dyster film vi møter i den tyske Lykkelig i 24 timer.

VÅRT LAND KÅRER: De 10 beste filmene fra 2015

Humørpille

Regissør Sonja Heiss har skapt en humørpille der det bisarre mikses med det hverdagslige, og det komiske med livets alvor. I halvannen time valser vi rundt i det hverdagskaoset som oppstår når angsten­ og hennes trofaste søster,­ depresjonen, gjør sitt inntog.

Den lille familien som til nå har lekt seg gjennom dagene med safari i hagen og kosedyr til «middag», blir kastet inn i ­situasjoner de ikke har forutsetninger for å møte. På mange måter er dette en film om hvordan det ikke skal gjøres når angsten tar tak – skjønt, hadde ting vært som de burde, hadde det ikke blitt noen film.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Lattermild

Fortellingen om Hedi (Laura Tonke), ektemannen­ Udi (Hans Low) og den rufsete guttungen er en film full av sjarm og fortellerglede. Skapt med sans for hverdagslivets (og angstens) komikk, og filmet med kjærlig skråblikk både på hoved­personene og folk de møter; på jobben, i helsevesenet og omgivelsene ellers. Den dypt følende psykologen, den kjølige og strenge­ legen, sjefens og kollegenes hjelpeløse og mistenksomme «hvordan gar det med deg» (velkjent for alle som har vært i psykiatrien) og morens formaninger om sunn mat og varm dusj – alt og alle er tatt på kornet.

I en rørende munter scene tar den lille sønnen støvsugeren fatt for å få has på uhyrene som plager mamma, i bunn og grunn er det ikke så mye mer å hente hos de voksne hjelperne. Musikken deltar i samtalen på sin måte, med assosiasjoner til tegnefilm og lirekasse understreker den det lattermilde preget i fortellingen som helhet.

Men filmen bærer også et alvor i seg. Hedis angst blir en bråbrems i tilværelsen, de to ektefellene møter nye utfordringer. Hvordan tar en vare på kjærligheten når depresjonen kryper opp i ektesenga, hvordan skal han som er frisk ta vare på seg selv når sykdommen fyller leiligheten.

LES OGSÅ: Hvorfor lærer vi ikke hvordan vi skal holde psyken vår oppe?

Hull i presenningen

Et sted underveis setter Udi seg ut på bygningsstillaset som er reist på blokka de bor i. Han skjærer hull i presenningen og får et gløtt av utsikt, og vi forstår ham. Egentlig skulle han vært i Afrika! Et lenge planlagt opphold som hjelpearbeider går i vasken når Hedi blir syk.

Filmen fordeler sin sympati­ mellom de to ektefellene, vi skjønner hennes angst for å være aleine, og deler hans opplevelse av å være fange i bur. Han finner sine veier ut, på godt og vondt, og spørsmålet er om de to kan finne tilbake til hverandre.

LES OGSÅ: Bør vi synes synd på Fusi?

Tegnspråk

Det skjer ikke gjennom dype samtaler eller langvarig terapi – dette er ikke en sånn film. Sentrale deler av filmen foregår, talende nok, på tegnspråk. Men epilogen viser muligens en vei videre, og spørsmålet er: Kan de være lykkelige i 24 timer?

Herfra er den norske tittelen hentet, den tyske tittelen Hedi Schneider steckt fest, henspiller både på heisen og livet som står i stampe. Filmen er en underfundig, klok og – ja, faktisk – trivelig historie om et utrivelig tema, den har noe viktig på hjertet uten å bli melodramatisk, og gir publikum halvannen times filmlykke.