– Har regissøren besøkt noen kirker de siste 25 årene?

Så som i himmelen ble årets mest sette film i Sverige i 2004. Filmen ble sett av 1,4 millioner svensker, ble nominert til Oscar og spilte inn nesten 90 millioner svenske kroner.

Da den hadde kinopremiere i Norge i 2005, ble filmen sett av nesten 200.000 nordmenn. I tillegg har «Gabriellas song», som er hentet fra filmen, blitt mye brukt i både bryllup og begravelser de siste årene.

LES OGSÅ: Å synge virker som lykkepille

Tilbake til kirkekoret

Oppfølgeren Så og på jorden har nylig hatt premiere i Sverige, og her vender regissør Kay Pollak tilbake til den lille byen Ljusåker. Stjernedirigenten Daniel Daréus (Michael Nyqvist) døde i den forrige filmen, og oppfølgeren starter ni måneder etterpå, med en høygravid Lena (Frida Hallgren) som venter Daniels barn. Hun tar ansvaret for å sette opp Händels Messias med kirkekoret, til tross for motstand i lokalmiljøet.

Flere av de svenske anmelderne reagerer på hvordan Pollak framstiller kirken i filmen. Anmelderen fra Sveriges Radio mener filmen prøver å være lett, men ender i stedet opp med å være et tungt innlegg i den pågående debatten om hvor moderne kirken kan være.

– For alle som ikke har en mening om det skal være benker eller ikke i kirken, er det ikke mye igjen å underholdes av, skriver SRs anmelder Emma Engström.

– Om Så som i himmelen handlet om musikkens helbredende kraft, blir Så og på jorden mer et forsøk på å forene kristendommen med positiv psykologi, der bare den som lykkes med å velge gleden er helt og holdent velkommen, mener hun.

Skeiv maktbalanse

Svenske Dagens Nyheter mener filmen er så matet med sterke følelsesutbrudd at det ene slår det andre i hjel.

– Kay Pollak går usjenert rett på de mest intensive følelsene. For skuespillerne blir det en delikat oppgave å ikke overspille, noe som dessverre ofte skjer, skriver DNs anmelder Wanda Bendjelloul.

– Maktanalysen kjennes også noe skeiv når den allerede så marginaliserte Svenska kyrkan igjen får representere alt som er ondt og smålig med denne verden.

LES OGSÅ: Musikal gir menigheten hodepine

– Lik en teologisk galning

Skarpest er svenske Dagens anmelder, som mener filmen er lite realistisk, og beskriver Pollaks framstillinger som «mosegrodde».

– Lik en teologisk galning hamrer Pollak inn sitt budskap. Det er et oppgjør med gammel statskirkeproblematikk, luthersk bekjennelse og presteskapet, skriver Dagens anmelder Carl-Johan Freed.

Han mener Pollak har et nærmest nevrotisk behov for å gjøre opp med syndproblematikken, med et budskap om at det ikke finnes synd, bare mangel på glede.

– Forsoningstanken, hjertet i den kristne troen, tas bort, noe som sikkert mange sekulariserte kinogjengere ikke får med seg.

Dagens anmelder er også bekymret for hvordan et sekularisert publikum vil reagere på det vridde bildet Pollak presenterer av Gud og kirken.

– Den allmektige regissøren deler inn karakterene i godt og ondt ut ifra sitt eget skjema. Kirken er dum, Bibelen burde revideres så bare kjærligheten og gleden står igjen. Dessverre blir Pollaks eget evangelium tungt å bære: Selv om ingen andre tror på deg, skal du gjøre det. Takk og lov for at kirken fortsatt forkynner nåden, skriver anmelderen, som stiller spørsmål ved om Pollak i det hele tatt har besøkt noen kirker de siste 25 årene.

LES OGSÅ: Grasrotgospel på blå resept

– Jesus bør klatre ned fra korset

I et intervju med svenske DN gir Kay Pollak ham et indirekte svar.

– Jeg blir like ille berørt hver gang jeg kommer inn i en kirke og ser Jesus henge foran på et torturredskap. I kirken lærer du at kjærligheten går gjennom lidelsen. Jesus døde for syndene våre. Hva er det for et merkelig påfunn? Jesus bør klatre ned fra korset, sier Pollak.

Han forteller at han ser på kirken som et hinder for menneskets universelle lengsel eller fellesskap.

– Kirken er et symbol for et gammelt, mannsdominert system, der kvinnelige prester og likekjønnede ekteskap har fått presset seg inn altfor langsomt.

I et intervju med Göteborgsposten sier Pollak at han selv ikke er troende, og at han mener kirken har funnet på synden.

– Tenk deg alle generasjoner som har hatt det i seg: «Jeg, fattige, syndige menneske.» Hvorfor sier man ikke: «Jeg, fantastiske, rike, unike menneske?» sier Pollak.

Så og på jorden har norsk kinopremiere 11. desember.