Magi bak bardisken

I hans første engelskspråklige film, «The Good Heart», møter vi den særdeles mannevonde bareieren Jacques (Brian Cox) som tar den hjemløse og godhjertede Lucas (Paul Dano) under sine vinger. De to karakterene kunne ikke vært mer forskjellige.

– Lucas er for snill, åpen og ubeskyttet til å takle verden, mens Jacques beskytter seg ved å være fiendtlig og stygg i kjeften. Jeg startet med disse to ekstreme karakterene. Så eksperimenterer jeg med om et dårlig menneske kan bli et godt menneske og motsatt, forklarer Dagur Kári til NTB på telefon fra Reykjavik.

Filmen var nominert til Nordisk Råds filmpris i år som ble vunnet av den danske regissøren Thomas Vinterbergs «Submarino».

– Jeg ble ikke overrasket. Han har laget en sterk film, men jeg ble jo skuffet over at jeg ikke vant, sier den islandske regissøren.

«The Good Heart» har norgespremiere fredag 19. november.

Kjente skuespillere. På grunn av alle filmagentene man må igjennom i USA, var det litt vrient for Kári å få tak i de to kjente, amerikanske skuespillerne, men det var ikke noe problem å arbeide med dem så snart opptakene hadde kommet i gang.

– Paul Dano er ung, men var som en gammel, klok mann – og Brian Cox har en utrolig erfaring. Han har en oversikt jeg ikke har opplevd før. Under opptakene kom han med råd. Jeg syntes først det var irriterende fordi det var viktigere å være i øyeblikket, men han endte opp med å ha rett mange ganger.

Brian Cox hadde tips når det gjaldt de fleste sider ved innspillingen.

– Han har laget så mange filmer at han kunne løse alle problemer som oppsto, fra sminke til spesialeffekter. Da vi spilte inn en scene med en stuntmann så det ikke riktig ut fordi han gjorde det for forsiktig. «Gi meg nøklene!», sa Brian, hoppet inn i bilen og gjorde stuntet mye bedre selv.

Bar med hovedrolle. Det meste av handlingen foregår i en bar. Det er et magisk sted, mener regissøren.

– Når du går inn i en god bar forlater du den virkelige verden og kommer inn i en ny dimensjon der rare ting skjer.

– Det er topp å lage film i en bar. Når du er ferdig med dagens opptak kan du tilbringe resten av tiden der. Island trenger virkelig en sånn bar, så vi vurderte seriøst å åpne den der, men det ble for komplisert. Det ville blitt det mest populære stedet i Reykjavik, sier Kári.

De brukte mye tid på å få baren til å se ekte ut.

– Den er en av hovedkarakterene i filmen. Vi bygde den i studio, men som et ekte drikkested der alt fungerte som på ordentlig.

Mikrokosmos. Filmen er spilt inn på Island og i New York.

– Det er veldig annerledes å spille inn i USA. På Island hadde vi et filmteam på 15, mens i USA var det rundt 60, som er lite etter amerikansk standard. Det kan være effektivt å ha mange med seg, men det føltes mer som en militæroperasjon enn en kreativ prosess.

Filmene hans danner gjerne et mikrokosmos.

– Jeg liker at handlingen skjer i en boble. Det foregår fortsatt i en virkelighet vi kjenner, men på en annen frekvens. I dag er det en tendens til å lage for realistiske filmer. Det er den største løgnen fordi filmer aldri kan være virkelige. Det er en enda større løgn å late som at de er det, enn å innrømme at det er fiksjon og omfavne det og poesien.

TV-serier. De siste to årene har han vært mest inspirert av TV-serier.

– De har likheter med det jeg prøver å gjøre. De har et avgrenset univers der du plasserer noen veldefinerte karakterer. Du kan se på dem i all evighet. Første bud for en TV-serie er at karakteren ikke må lære av sine feil. Da vil serien være ferdig.

Dette blander han med film med kunstnerisk tilsnitt.

– Jeg prøver å få med det beste fra to verdener fordi jeg synes TV-seriene mangler den kunstneriske siden. Jeg liker også kunstneriske filmer, men de har en tendens til å ta seg selv for seriøst. Jeg orker ikke å se en Tarkovskij-film. Den har ingen humor, og for meg må det være minst en vits i en film. Så jeg blander humor og tragedie og det kunstneriske med en TV-serie-settingen, forklarer Dagur Kári. (©NTB)