Farfar er poet

Vi er på besøk hos farmor og farfar, på kanten av Ålesund, der kommunen stuper rett ned i sjøen. Det er en varm sommerdag. Farmor har stekt vafler, et berg av vafler, og vi sitter i hagen, ved en rododendron høyere enn meg selv.

Mine søsken løper i gresset, de voksne snakker, de snakker om slekten, om hverdagslige hendelser, hva som har hendt siden sist. Farfar sitter i en solstol med vennlig blikk. Han lytter, sier ingenting, bare smiler. Men så dreier de voksnes samtale innom politiske tema. Da ser jeg farfar våkne. Han retter seg opp i stolen, han kremter, han hoster. Så begynner farfar å snakke. Engasjementet er ekte, kunnskapen er stor, det lyser av øynene bak firkantede brilleglass.

LES OGSÅ: Arnold Eidslott er en av etterkrigstidens mest særpregede poeter

For første gang skjønner jeg at farfar ikke bare er farfar. Farfar er forfatter.
 Farfar er poet.

Hvordan kunne han, telemontøren uten høyere utdanning, bli en respektert lyriker med et modernistisk formspråk og referanser til romersk-katolsk kultur, Søren Kierkegaard, Blaise Pascal, T.S. Eliot og Johann Sebastian Bach?

– Jeg får ikke fred for disse diktene, sier farfar.

– Det er akkurat som om diktene har bestemt seg for å bruke meg – istedenfor at det er jeg som har bestemt meg for å bruke diktene.

[ SE VIDEO: Vårt Land har ny nett-tv-serie: VENDEPUNKTET: – Lykken sitter ikke i beina ]

Farfars fremste rådgiver

Farfar sitter i godstolen. Jeg sitter i skinnsofaen. Farmor – Liv – er aldri langt unna. Farmor har alltid vært farfars fremste rådgiver – både litterært og når det gjelder alt det praktiske farfar ikke egner seg til. Hun vokste opp i et lærerhjem på Helgelandskysten, var sykepleier hele sitt yrkesliv, har lest alle de store klassikerne og vil gjerne diskutere Knausgård eller Gaute Heivoll med sine barn og barnebarn, og være brevvenn med sine oldebarn.

Nå setter hun seg ved spisestuebordet med en bærbar pc foran seg. Hun opprettet sin egen Facebook-profil i en alder av 87 år. Farfar sverger fortsatt til sin Underwood 450, skrivemaskinen han fikk til 50-årsdagen sin i 1976, året da jeg ble født. Jeg spør farmor om hun har en favoritt blant farfars mange hundre dikt.

– Ja, jeg vil trekke fram «Drept i ørkenkrigen» fra boka Kronen av røk. Det er et dikt fra et stort slag i Egypt under Andre verdenskrig. Et dikt som nesten er en roman i seg selv.

Farfar er først og fremst kjent som en kristen lyriker. Det går en religiøs tråd gjennom de fleste av diktene. Men farmor er enig med meg i at det er på tide å løfte fram noen av de ikke-forkynnende diktene.

Mitt favorittdikt

Og farfar er tolerant. Han reagerer bare positivt når jeg sier at mine favorittdikt – de som jeg ønsker å få med i denne saken – ikke er blant de religiøse. «Det er leseren som avgjør hva han eller hun liker», presiserer han. «Jeg skriver da virkelig ikke for meg selv!»

Jeg spør hvor den sterke troen hans kommer fra.
– Som liten var jeg så forundret over hvem vi var, forteller han. – Jeg tenkte: «hvor kommer vi fra? Hvem er vi, egentlig? Og hvorfor er vi her?» Dette var et problem for meg. Og det er jo et grunnproblem i all stor litteratur og filosofi. Vi kommer fra intet. Vi er her. Og der sa Tolstoj, min yndlingsforfatter, noe enkelt og altsigende: «Gud er det ubegrensede alt. Mennesket hans begrensede uttrykk.» Det kan ikke sies bedre. Der har du hele livsundringen min – både som barn og den dag i dag.

LES OGSÅ: Tre poeter om hvorfor de liker Arne Eidslotts dikt

Teksten er et redigert utdrag fra boka Et bål på tundraen – Arnold Eidslotts dikt i utvalg

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!