Kultur

– Anne Kristin Aasmundtveit, du har skrevet boken Alle år har du sett meg, en håndsrekning inn i kirkens gudstjeneste. Hva vil du si til meg som går med et undertrykk i sjelen og synes jeg ikke får bedt nok?

– Da sier jeg pars pro toto, «delen står for det hele». Det vil si at hvis du tar et lite øyeblikk og helliger det, vil du ha helligheten med deg hele dagen. Jeg har et hjerte for keltisk spiritualitet, der finner du tanker som dette. Når jeg står opp om morgenen, minner jeg meg på at jeg reiser meg opp med Kristus, og Kristus reiser seg opp med meg. Da har man helliget et lite øyeblikk i livet sitt. Det er å la «den lille delen står for det hele». I et lite øyeblikk har du vært i noe annet enn dagens kav. Og da kan du kjøre hverdagen uten dårlig samvittighet.

– Det er ikke å fraskrive seg samvittigheten, noe jeg sier til meg selv for å slippe trykket og «bebreidelsen»?

– Dette har jo ikke noe med dårlig samvittighet å gjøre. Jeg har selv vært der – at jeg bør be mer, være mer stille, for Guds skyld. Men det er jo ikke for Guds skyld vi gjør det, det er for vår skyld. Å få en bitteliten berøring av det hellige, er et privilegium. Det kan hende man får lyst på mer, til og med. Kelterne tenkte at det noen steder bare er en tynn hinne mellom det jordiske og det himmelske. Når jeg ber en liten bønn, ser jeg «litt» inn i det hellige. Disse glimtene er bra for oss. Jeg tenker at livene våre er en rytme, at bønnene mine er en rytme - jeg tenker at alt er en rytme, egentlig. Jeg kan be: «Kristus foran meg, bak meg, over meg, under meg». Det kalles St. Patricks brynje. Det er en god ting. Jeg går også med et keltisk kors i lomma, et godt bønnekors.