Noveller for norske menn

Norske gutter og menn blir ikke tatt på alvor, hevder Simen Velle, leder for Fremskrittspartiets Ungdom. Gutta taper, mens jentene «drar ifra», især når det gjelder høyere utdanning. Har likestillingen gått for langt? Og kan egentlig kvinner og menn snakke samme språk? En særegen fortellerstemme fra Irland viser oss hvor vanskelig det kan være. Med en dirrende nerve dras vi inn i noen av de forviklingene som møtet mellom kvinne og mann skaper.

Claire Keegan har allerede rukket å bli en anerkjent fortellerstemme. Hun er nominert til Booker-prisen, til tross for at hun bare har skrevet en håndfull bøker, primært novellesamlinger, pluss to langnoveller, begge utgitt på norsk. Keegan omtales gjerne i samme åndedrag som kanadiske Alice Monroe eller amerikanske Raymond Carver. Litt av en attest!

---

Noveller

Claire Keegan

I seneste laget. Historier om kvinner og menn

Oversatt av Merete Alfsen

93 sider, Aschehoug 2024

---

Godt fortellerdriv

I boka I seneste laget. Historier om kvinner og menn, blir vi gjennom 95 sider introdusert for tre historie, som drar oss gjennom et forhold som strander, et tilfeldig, ubehagelig møte som forløser artistisk kreativitet, og til sist en spenningsmettet sexeskapade, som bringer tankene hen på en psykologisk thrillerfilm av Alfred Hitchcock. Alle tre fortellinger er tidligere publisert, men her kommer de i en egen «pakke». Det er helt greit, og bare en bonus for et norsk publikum. Historiene passer godt sammen, alle har et godt driv og sidene flyr av gårde.

Den første historien, «I seneste laget», begynner med en scene med hovedpersonen Cathal, på kontoret sitt, en fredag ettermiddag. Alle er snart på vei hjem. Hvorfor ikke han? Vi skjønner at han har det vanskelig. Sjefen ber ham om å ta litt fri. Han tar bussen tilbake til sitt tomme hus, han spiser, drikker og sløver foran tv’en. I tilbakeblikk får vi innsikt i et kort kjærlighetsforhold med Sabine, halvt fransk, halvt irsk. De skal gifte seg. Ringen er kjøpt. Men hovedpersonens grådighet og smålighet pipler frem. Mangler han empati?

Ren skrivekunst

Vi skjønner at han har hatt en far som behandlet hans mor dårlig. Underliggende kvinneforakt kommer langsomt til syne. Men Cathal er ikke en uspiselig karakter, han er heller ubehjelpelig. Det er forsonende trekk ved ham. Likevel blir han langsomt avkledd, som en taper, uten at store ord brukes. Ikke noe melodrama. Bare ren skrivekunst.

I den andre fortellingen, «En langtrukken, smertefull død» blir vi med en kvinnelig forfatter som har fått innvilget et skriveopphold i den tyske nobelprisvinnende forfatteren Heinrich Böll’s feriehus på den irske vestkysten. Her blir hun “invadert” av en elder mannlig tysk forfatter. Han insiterer på å komme innom ettersom han er i traktene. Vi føler på den kvinnelige hovedpersonens ubehag. Mannen legger ikke bånd på seg i sine fordommer mot kvinner og kvinnelige forfattere.

Men her, i motsetning til i de to andre fortellingene, blir det en «lykkelig» slutt. Forfatteren bruker sin tyske «motstander» som en karakter i sin egen fortelling som hun skriver ned i løpet av en natt. Det blir hennes «hevn». Det er nesten så jeg tror Keegan må ha opplevde dette selv. Fortellingen er sanselig; jeg hører bølgene slå, måkene skrike og kjenner lukten av gress og smaken av et glass vin.

Speiler livet

I den siste fortellingen, «Antarktis» følger vi en gift kvinne som drar inn til storbyen. Hun har bestemt seg for å tilbringe kvelden med en fremmed. Det som starter som et pirrende skritt ut i det ukjente blir til et mareritt.

Keegan fremstår som en forfatter med gode observasjonsevner. Det er små hint om det som kan komme, men vendingen i alle tre historier er plutselig og sterk, slik det skal være i en novelle. I to av fortellingene er det kvinnenes perspektiv som gjelder, men i den først er det mannens. Styrken ligger uansett i at karakterene er såpass åpne at det ikke er udelt enkelt å gi noe rødt kort til noen. Det er rom for leserens egne tolkninger. Det speiler livet og at vi alle er komplekse personligheter.

Her er det ikke lange utmattende dialoger, men mye undertekst. Keegan har i intervjuer sagt at hun som barn var fascinert av godt kjøtt, marmorert med rikelige mengder velplassert fett. Akkurat slik er det hun også skriver; dette er marmorert til perfeksjon. Det er relasjonen kvinne -mann som er i fokus, og perspektivet er feministisk, men uten at det skal skremme noen.

Norske menn, likestilling og gode noveller

Det er en form for underliggende “overgrep” i Keegans fortellinger, der noen går et par skritt for langt og verden vakler. I Simen Velles verden er det kanskje guttas verden som vakler. Sist uke leverte Mannsutvalget sine forslag til likestillings-statsråd Lubna Jaffery. De foreslår todelt foreldrepermisjon og fleksibel skolestart, slik at “gutta” skal klare seg bedre. Kanskje burde norske menn i tillegg få et eksemplar av Claire Keegans fortellinger i gave?