Maktmisbruk på yogamatta

Når menneskekroppens bevegelser og positurer kobles til en åndelig dimensjon, kan det gi en sterk erfaring av forbindelse til noen og noe utenfor seg sjøl. Det kan være når man i kirka lar stemmen sin gå inn i andres gjennom sang og liturgi, når man kneler foran et alter, eller står i en kø av andre mennesker på vei til nattverd.

Yoga er en praksis som i sin tradisjonelle form dyrker denne erfaringa. Som et åndelig konsept har yoga lange røtter, særlig forankra i den hinduistiske filosofen Patanjalis Yoga Sutras, en samling aforismer fra første århundre e.Kr. Her defineres yoga som en praksis for å stilne sinnets svingninger – ordet yoga kan oversettes til det norske «åk», med etymologisk forbindelse til det engelske «yoke». «Asana», eller «stilling», er bare én blant åtte ledd for å oppnå dette, sammen med moralske bud, meditasjon, konsentrasjon og mer.

---

Roman

Heidi Sævareid

Positurene

255 sider, Flamme forlag 2024

---

Da yoga for alvor tok av i Vesten blandet det seg med nittitallets aerobickultur, men enda tidligere hadde yogaens røtter blandet seg med den britiske hærens linjegymnastikk da de innlemma India i sitt imperium. Det viste seg å være en tiltalende form for kroppslig utfoldelse, der pust og bevegelse knyttes sammen, ispedd den opphavelige ideen om at praksisen hadde et høyere mål.

Dystre yogatimer

Men denne kombinasjonen har også et nærmest profant potensial. Kroppen minner oss om våre begrensninger, det liksom ikke-gudommelige ved vår væren. Jeg husker da jeg skulle bruke min splitter nye yogamatte på en time med høyt nivå. I løpet av få minutter blei det minste jeg hadde av håndsvette til en komisk fadese, der kontakten med den fabrikkglatte matta gjorde at jeg sklei ut av positurene, og jo mer jeg strevde, jo mer svette produserte jeg – håndflatene mine var blitt til bananskall.

Heidi Sævareids nye roman Positurene ransaker den moderne yogaens slippery slopes fra mye mer dystre vinkler. I seinere år har det kommet en rekke overgrepsanklager fra yogamiljøet, og i denne romanen møter vi Sunniva som blei gjenstand for psykisk og fysisk utnyttelse av en karismatisk instruktør. Vi møter henne flere år seinere, men ettervirkningene preger henne og forholdet til vennene hennes på et djupere nivå enn overflaten gir inntrykk av.

På vaklende grunn

Romanen er strukturert rundt et nåtidsplan med tilbakeblikk som gradvis nærmer seg overgrepshistorien. Tredjepersonsfortelleren er posisjonert til Sunnivas erfaringer og minner, men holder seg mest til gjengivelse av hendelser og dialog, som passer til Sunnivas distanserte forhold til omverdenen og nærmest mekaniske forhold til egen kropp. Ved romanens åpning, derimot, er det mye stillstand i fortellinga, som gjør at det tar tid å komme inn i den. Dette er også på et vis passende: Sunniva går rundt og venter. Hun skal på roadtrip fra San Francisco til Portland med to venner fra yogamiljøet, Kelly og Michael.

Sævareid viser hvordan et menneskesinn er sårbart for manipulering

Sævareid er god på beskrivelser av det ytre landskapet og vennskapets indre dynamikk. Med et blikk på detaljer som klesplagg, dufter og reaksjoner bygges karakterene effektivt opp. Den amerikanske settinga utfolder seg også med svære amerikanske biler, tilsvarende svære porsjoner på diverse diners, amerikanske flagg og utstoppa bjørner.

Vikla inn i disse beskrivelsene er også mer illevarslende observasjoner, som anelsen av røyklukt fra Vestkystens skogbranner, helt ned til den usikre bakken under dem hvor jordplatene gnisser mot hverandre og truer om jordskjelv. Likeså skildrer Sævareid gnisningene mellom de tre vennene, og vi aner at denne turen hviler på tidligere turers idylliske overflate. For hva visste de egentlig om hva Sunniva gjennomgikk?

Sykelig kroppskontroll

Til tross for et underliggende trykk, vedvarer en følelse av stillstand i romanen, også når Kelly endelig dukker opp og de kjører av gårde. Detaljrikdommen kombinert med den distanserte fortellerposisjonen gir en treighet til lesninga, som om vi aldri helt kommer fram dit vi skal.

Historien som ligger under er imidlertid kraftfull.

Sunniva sliter med en gammel skade som hun fikk på yogaretreat i Thailand, da hun var under «guruen» Jaspers åk. I studieåra hadde hun en alvorlig spiseforstyrrelse som vekkes i møte med yogaen, og Sævareids ømfintlige behandling av sykelig kroppskontroll er mesterlig. Også beskrivelsene av smerte og motstand i kroppen er til å ta og kjenne på. Sunniva tiltrekkes av en «streng» form for yoga hvor det er vanlig at instruktøren gir fysiske justeringer på eleven.

En viktig del av rehabiliteringa etter en skade er å lære seg at det ikke er farlig for eksempel å balansere på et tidligere brukket bein. Jasper utnytter imidlertid disse «blokkeringene»; han utsletter Sunnivas evne til å lytte til kroppens grenser, først ved å spille på sympati, deretter stadig mer brutale justeringer og glidende overganger på massasjebenken.

Sårbar for manipulering

Som en leser med kjennskap til yogapositurer og begreper på sanskrit, setter jeg pris på hvor konkret Sævareid er i disse skildringene. Hun ivaretar samtidig lesere uten samme bakgrunn med sin stødige og sanselige tilnærming til språket. Å beskrive kroppslige bevegelser og positurer i skrift er nemlig ingen enkel oppgave – det er en grunn til hvorfor man er så avhengig av gode instruktører for å få veiledning.

Samtidig viser Sævareid hvordan et menneskesinn er sårbart for manipulering, og hvordan sjøl nære vennskap kan unngå å se hva som foregår bak et lukka forheng.