En gudsforlatt mottakelse

Torsdag kveld forrige uke satt jeg spent foran datamaskinen. Sperrefristen for anmeldelsen av Dag Solstads Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen var kl. 21:00, og mediene så ut til å respektere fristen. Selv hadde jeg anmeldt boka for Vårt Land og var forbløffet over hvordan første halvdel av romanen var viet til en gammel manns samtale med en Gud han ikke trodde på. Hvordan ville dette bli mottatt?

Gudløs terning

Med taushet, skulle det vise seg. For her hoppet man glatt over første halvdel av romanen, hvor hovedperson Bjørn Hansen oppsummerer livet og snakker til en fraværende Gud. De åndelige spørsmålene til Bjørn Hansen er langt på vei utradert – i stedet går anmelderne rett over i siste halvdel, hvor sønnesønnen Wiggo banker på og andre problemer melder seg.

VGs anmelder avspiser gudsspørsmålet med en glede over at det heldigvis tar slutt: «Bjørn Hansens repeterende indre samtaler med en gud han ikke tror på blir erstattet av ekte dialoger med sønnesønnen.» Dagbladets anmelder holder avisas kulturradikale fane høyt hevet, og lykkes med å omskrive fyord som «Gud» og «kristendom» til mer passende uttrykk som «det eksistensielle alvoret» og «i tett dialog med selveste døden». Gud spiller som kjent ikke med terninger, men det angår ikke disse avisene som derfor triller hver sin sekser.

LES OGSÅ: Forfatteren Torunn Borge løftet litteraturens åndelige sider i en tid der ingen trodde på noe.

Herregud!

Aftenposten har også renset boka for religiøse spørsmål. Uten med ett ord å antyde at dette temaet finnes, slår anmelderen fast: «Leseren fatter mot når det omtrent midtveis i [romanen] banker på hovedpersonens dør.» Dagsavisens anmeldelse innledes med «Herregud som dere kan glede dere!» – det er også det nærmeste vi kommer spørsmål om Gud i den lesningen. Stavanger Aftenbladet har ikke engang en slik profanering å tilby. Og når Morgenbladets grundige anmelder skriver at Bjørn Hansen bruker tiden på «å lese bøker og å tenke på døden», er diskusjonen om det hinsidige borte.

Det eneste unntaket jeg har funnet er Tom Egil Hverven i Klassekampen – og da beklager jeg på forhånd til de jeg må ha oversett, men nå har jeg uansett nok eksempler til å understreke mitt poeng: Dag Solstads karakter Bjørn Hansen fortviler over å henvende seg til en Gud han ikke tror på, men så å si ingen anmeldere finner det verdt å nevne dette.

LES OGSÅ: Ti år etter Knausgårds Min kamp har virkelighetsdebatten flyttet grenser

Professor Andersen. Det er ikke første gang en Solstad-bok går inn i en kristen forestillingsverden og møtes med anmeldernes skuldertrekk. Da han utga Professor Andersens natt i 1996 ble boka ganske negativt mottatt til en Solstad-roman å være. Kritiker Henning Hagerup oppsummerte mottakelsen året etter, og mente kritikken delvis kunne forklares i anmelderstandens motvilje mot å ta bokas religiøse spørsmål på alvor: «Det unike ved at en tidligere erklært materialistisk forfatter lar sin ateistiske hovedperson bli konfrontert med det kristne gudsbildet, later til å ha unnsluppet dem», skrev Hagerup.

Jeg forventer ikke at anmelderne skal omfavne Bjørn Hansens særegne baling med kristne forestillinger han dels har arvet av sin far fra Indremisjonen. Man kan godt argumentere for at de er mislykkede – at de er utvendige eller rett og slett litt flåsete. Eller at de bare er forsøk på å språkliggjøre det språkløse møtet med døden, og at Hansen derfor kun sitter igjen med noen tilforlatelige bilder av Perleporten, St. Peter og himmelen. Men da burde man vel argumentert for dette, og ikke bare ignorert et så sentralt aspekt ved boka?

LES OGSÅ: Vigdis Hjorth har skrevet en ny, intens versjon av Hedda Gabler

Pietistens klage

Selv måtte jeg lese romanens første halvdel på nytt for å se om jeg hadde lest riktig bok. Det hadde jeg. For her finner jeg den Bjørn Hansen som «mente å oppdage et intenst ønske hos seg selv, riktignok dulgt, men intenst: Å, om han hadde hatt en å dele grav med, et siste kristent hvilested». Som forteller at det som «bekymret ham, var at han med åpne øyne gikk fortapelsen i møte». Og som flesker til med dette: «Ja, om døden ville han gjerne snakke. Om dødens alvor. Om dødens ubegripelige paradokser når de blir stilt overfor Gud. Av en eller annen grunn er det blitt nødvendig. Selv om han ikke tror på Gud. Jeg kan ikke knele. Den som står foran Gud anerkjenner Gud, men jeg kan ikke bøye meg. Fordi jeg ikke angrer noen ting.»

Hagerups konklusjon om Professor Andersens natt kan gjentas om årets roman: «Solstad lar sin hovedperson snakke om Gud, og da må man forholde seg til nettopp denne instansen hvis man tar boken alvorlig.» Men i stedet for å ta dette alvorlig, tar de fleste kritikere ikke tak i det overhodet. Dermed blir Solstads religiøse spørsmål ironisk nok avspist på en måte som minner om pietistens svar på at Jesus gjorde vann til vin: «Me vett at det står der, men me liga det ikkje.»