En dødsmerket mann
Aldri før har Dag Solstad gått så direkte i dialog med en kristen forestillingsverden. Hans nye roman er ikke Solstad på sitt beste, men bedre enn det meste.
At den aldrende kommunist skulle ende opp med en sorg over Guds fravær ville kanskje forbløffet mange da han debuterte for over 50 år siden. Men det er egentlig bare en nødvendig konsekvens av de spørsmålene han har balet med hele veien, skriver vår anmelder.(Foto: Baard Henriksen)
Den amerikanske kritikeren James Wood sa på Litteraturhuset for noen år siden at han misunnet oss å kunne lese Knut Hamsun på originalspråket. Det har han nok rett i, men for meg treffer dette bedre på Dag Solstad, selv om det helt sikkert finnes forfattere som er like gode og kanskje bedre, for alt jeg vet – det er først når jeg leser Dag Solstad at jeg får den sterkeste følelsen av å være privilegert som lesende nordmann.
Og selv om jeg unner Solstad all den suksess han nå ser ut til å få stadig mer av på engelsk og tysk og andre store språk, så humrer jeg litt hver gang jeg ser en stor tysk eller stor amerikansk kritiker skrive rosende om en nylig oversatt Solstad-roman. I mitt indre tenker jeg at de ikke vet hva de har gått glipp av, og at de egentlig skriver om forfatteren Dage Solestade eller Dag Sollstadt, som han er for dem. For meg er Dag Solstad uoversettelig, uomtvistelig norsk. Det er som å ta et stykke for piano og skrive det om til et stykke for nylongitar eller kammerorkester, eller et a cappella korverk – sikkert fint, sikkert vidunderlig, men ikke Dag Solstad: En europeisk forfatter med norsk dialekt.
Bøker over mennesker
Bestill abonnement her
KJØP
