Å binde lyset

«Hver gang ender det forskjellig», skreiv Øyvind Berg i diktsamlingen Forskjellig (1995), og sa med dét noe sentralt om sin egen måte å skrive dikt. Det ureine og sammensatte har vært Bergs varemerke i sin omgang med lyrikken, gjendiktninger og den frie scenekunsten gjennom mange år. Idet han debuterer som romanforfatter, tar Berg steget inn i en langt mer retningsbestemt sjanger, hvor leseren stiller med forventninger om handlingsdriv, sammenheng og psykologisk utvikling.

Makter den erfarne forfatteren å være særegen når han begår sin første roman?

Kunstig og urein

Berg har valgt seg et viltvoksende emne. Romanens navnløse hovedperson er nemlig gartner, og driver en roseforedlingsbedrift. Gartnerens kultivering av det naturlige er en måte «å binde lyset» på, som Berg skriver – vår helt insisterer på verdien av det skjønne i en formålstjenlig verden. Virket består i å krysse allerede eksisterende rosesorter, til nye, hybride varianter. Han er det som på engelsk heter hybridist.

Men hovedpersonen er sjøl noe av en hybrid. Ved fødselen blei han forveksla med et annet barn, og dermed sendt hjem med fremmede foreldre. Det går fem hele år før feilen oppdages og han kan returnere til sitt egentlige hjem. I mellomtida er vår helt blitt omskåret, og forsøkt poda inn i den jødiske kulturen som i utgangspunktet ikke var hans egen.

Identitetskonflikt

Reintegrasjonen er sjølsagt problematisk, og Berg beskriver fint hovedpersonens forsøk på å finne sin plass i den nye familien. Særlig forholdet til mora er fengslende å lese om, ettersom hun har et savn etter gutten som hun tidligere trodde var hennes sønn.

Det er et snedig opplegg, dette her, som vi kan kjenne igjen fra P.O. Enquists roman Kapten Nemos bibliotek (1991). Men der Enquist leiker med fragmentet, følger Berg et mer fastlagt narrativt skjema i Roseromanen. Ettersom hovedpersonen blir eldre, dras tempoet i fortellingen opp og teksten penses vekk fra den medrivende identitetskonflikten og over til Keysers gartneri, hvor vår helt får seg jobb og introduseres for de hybride dølgsmål.

Hastig og konsentrert

Komposisjonen viser seg smått om senn å være tufta på en litt merkelig todeling. På den ene siden har vi raske skifter på handlingsplanet. På den andre, en litt statisk, men ikke desto mindre imponerende konsentrasjon om alt det som har med rosedyrking å gjøre. Boka er delt inn i 46 nokså korte kapitler, fordelt over fem deler, hver del innledet av en epigraf som hinter om rosas sentrale plass i vår kulturhistorie. I løpet av den relativt korte romanen, skisserer Berg kronologisk opp et helt livsløps forgreininger, fra barndom til moden alder, hvor en rekke dramatiske hendelser blir brutt opp av svært inngående utlegninger om gartnerfaget og enkelte varianter av de drøyt tretti tusen rosesortene som finnes.

Svake spor i teksten

Ved å mette fortellingen på denne måten, gjør Berg det litt vanskelig for seg sjøl, og dermed også for leseren, å komme skikkelig innpå hovedpersonen. Det er ikke alltid like god plass til tildragelsenes ringvirkninger. Når læremesteren Keyser tar selvmord, for eksempel, oppsummeres den emosjonelle reaksjonen slik: «Jeg var sant å si stum av spørsmål, anger, sinne, sorg». Men ingen av disse omveltende følelsene setter særlig spor etter seg i teksten. Fortellingen fortsetter snarere ufortrødent videre, og kun én side etterpå, befinner vi oss nok en gang midt i en utlegning om «hvordan kromosondobling gir større celler og mer robuste blomster». Keysers død ligner da mer på en altfor hendig tildragelse i forfatterens behov for å skjenke sin hovedperson et gartneri: «Jeg hadde en drøm, og her i gartneriet fikk jeg frie hender». Nei, se det!

Smittende rosemani

I partiene om roseforedlinga derimot, er forfatteren tålmodig og djuptpløyende. Berg skriver eksempelvis tankevekkende om rosas allegoriske utspring innenfor kristendommens billedverden: «tornene var en påminnelse om hvor skrøpelig kroppen er og hvor mye mer verdifullt det er å være fast i ånden. Apostelen Paulus fortalte at han hadde en torn i kjødet, og dette ble et slags adelsmerke i den unge kristenheten». Metoden som går ut på å følge et emnes forankring ned til sin historiske bunn, kjenner vi igjen fra personlige sakprosabøker som Tore Stavlunds Melk (2016) eller Morten Strøksnes Havboka (2015).

Og Berg yter rosa definitivt rettferdighet med sin behandling i Roseromanen. Omfanget av kunnskapen er faktisk ganske ufattelig, og hovedpersonens lidenskap for roseforedling er smittende. Jeg må innrømme at jeg dro rett til et gartneri og kjøpte meg en rosebusk etter endt lesning. Men eventyret om gartnerens liv har ikke samme kraft, til det er tempoet for høyt, kapitlene for knappe og fortellingen liksom forutbestemt.