Kunsten å dø

Kjære pappa er ikke et farsoppgjør. Boken begynner som et helteepos og ender som en selvransakelse. Journalist og forfatter Kjartan Brügger Bjånesøy søker forsoning og trøst når faren Karstein rammes av slag: «Sakte ser eg at han visnar vekk. Kvifor er det så vanskeleg å akseptere at far min er i ferd med å bli tatt av alderdom og sjukdom?»

Etter slaget

Forfatteren skildrer den utviklingen mange sønner sjokkeres av når far går fra å være superhelt til å bli en urimelig og pleietrengende nisse. Forfatterens far var en praktisk og dugelig kar. Fysisk og psykisk sterk, humoristisk, elsket av naboer, venner, kone, barn og barnebarn.

Så setter tyngdekraften inn. Etter slaget peker pilen raskt nedover, både fysisk og ­kognitivt. Karstein sliter med underskudd i alle gjøremål. Og familien kan ikke gjøre stort: Det er en ­menneskerett å ikke ville utvikle seg, å ikke orke mer. Om vi rundt ikke tåler mors ­eller fars ­resignasjon, må vi nok først og fremst gå i oss selv.

Lære av pappa

Og Brügger Bjånesøy går i seg selv, etter hvert. Boken omhandler farens ­degenerasjon og resignasjon. Men den handler kanskje vel så mye om sønnens reaksjoner på det som skjer, om hans forberedelser på egen sykdom og død en dag. For er det ikke slik at blant alt det vi skal lære av våre foreldre – ­høflighet, fornuftig pengebruk, god oppførsel, sentrale plikter – så er kanskje det aller viktigste at vi lærer hvordan vi skal dø? Hvordan vi skal eldes med visdom, møte sykdom og defekter uten bitterhet?

Omdreiningspunkt

Brügger Bjånesøy tar oss med i utfordringene ved å bo en hel landsdel unna barndomshjemmet, der foreldrenes hverdag i økende grad styres av farens skrant­ende helse. Med ett er Karstein blitt familiens ­omdreiningspunkt, som en irrasjonell femåring er han et vandrende paradoks: Han vil ikke på sykehjem. Men han vil heller ikke trene seg opp til å bo hjemme. Kona nekter å sende ham på sykehjem, men lever heller ikke godt med ­ektemannen hjemme.

Selv om partiene om foreldrenes nye samliv er gode, er det forfattersønnens skildringer av hvordan farens tap påvirker ham som gjør boken virkelig god: «Det er vanskeleg å sjå for seg at han skal bli ein pleietrengande mann. Eller er det eg som ikkje ser for meg å vere sonen som pleier den sjuke faren? (…) Og kva driv eg med? Prøver eg å skrive han i live igjen, eller er det ein redsel for at vi skal gløyme kven han var? For dette er ei sakte sorg.»

Det som formet

Brügger Bjånesøy omdanner denne stille, saktegående sorgen til en flott, og tidvis morsom, tekst. Og jeg ler ikke egentlig mest av den sta og tiltaksløse faren, for jeg blir garantert som ham om noen år. Nei, jeg humrer mer av menneskene rundt ham. Lenge ser de ikke at det ikke er Karsteins svakhet som er vanskeligst å takle, men deres egen svakhet i møte med hans tap.

Forfatteren våkner gradvis i retning av denne erkjennelsen, noe står på spill for ham, og vi henger på. Han skriver om hvorfor vi mennesker frykter egen alderdom, hvorfor vi ikke vil bli voksne og hvorfor vi er så redde for å bli en ­annen når vi blir gamle. Han ser seg selv i speilet, reflekterer over hvem han en gang var og hvem han er blitt. Han ser at han er blitt en hvitvinsdrikkende bygut som legger seg stadig tidligere, men håper intenst at noe fra oppveksten der ute i Austevoll-havgapet fremdeles sitter i. Han er ferdig med studentliv og småbarnsfasen, og ser tilbake på hva som har formet ham.

Boken er ikke frukt av en midtlivskrise, men heller en sønns krise når far gjennomgår en stor forvandling. Jeg tror på forfatteren, bokens styrke er ærligheten og selvironien, som aldri tipper over til banal humor. Det dype alvoret og det skarpe språket holder høy kvalitet.