Reise i flere dimensjoner

Dette noe oppdrevne spørsmålet skal gi mening etter hvert som "Jerusalems murer" åpner sine leseporter. Undertittelen er "Streiftog i Midt-Østen".

Aage Hauken heter forfatteren og reiselederen. Da vil noen vite at vi har med et moderne renessansemenneske å gjøre, lærd uti teologien, skolert i blant annet egyptologi, romanforfatter, oversetter, organist og komponist, for å nevne noe. "Bitt av Orienten", sier ordensbrødrene angivelig om ham. Hauken arbeider også med teologisk holisme, fra gresk holos som betyr hel, det hele, eller helhetssyn i herværende kontekst. Underveis i lesningen spør jeg meg om denne holdningen til tilværelsen er inkludert når han skriver reisehåndbøker også.

Flere dimensjoner

Pateren beveger seg på så mange nivåer av virkeligheten og på så mange ulike steder i Midt-Østen at det blir nødvendig å sko seg deretter. Her rekker vi bare innom den hellige byen, men la meg fremheve et mulig bruksforhold til Haukens tekster: En reisebok i flere dimensjoner.

Den saklitterære komposisjonen benytter seg allerede i første kapittel av god katolsk liturgi, tatt i betraktning at liturgi betyr offentlig handling: Hvert underkapittel er som stasjoner på fremstillingens vei. Ett sted kan teksten stanse opp ved "Løveporten", senere kan det være temaet "Jerusalems fall" som er stasjonen. Underkapitlene er i tillegg utstyrt med bibelsitatenes overlys. Nærmer deg seg kanskje en intertekstuell holisme?

Evangeliet som guide

Skrivemåten når sitt høydepunkt i kapittelet om Jesus, Johannes og Jerusalem. Hauken trer der i kraft som sakprosaforteller, med et teologisk anliggende som ligger ham nær på hjertet. For hvem var den disippelen Jesus hadde kjær, "yndlingsdisippelen" som forfatteren velger å kalle ham? De synoptiske evangeliene blir plassert i en velegnet skygge, noe som i denne sammenheng gjør Johannes-evangeliet desto mer strålende. Der ryker det av sporene etter den kjæreste disippelen. Ja, forfatteren bruker simpelthen Johannes-evangeliet som guide til oldtidens Jerusalem. Å lykkes med et slikt grep er ingen liten bedrift, tatt i betraktning at det teologiske perspektivet synes å være den kosmiske Kristus.

Streiftog

Bokens svakere sider er den utstrakte anvendelsen av epost-tekster som dialogiske innslag. Ideen er forsåvidt god, men for å forsvare sin plass måtte disse utvekslingene med ymse adressater ha en informativ eller estetisk verdi. Det har de ikke. Hverdagsligheter er Hauken god nok til å beskrive i reisefortellingens sammenheng, uten å måtte ty til e-tekster som er mer trivielle enn formidlende.

Hauken bruker det noe alderdommelige "streiftog" i undertittelen, et vakkert begrep, som innebærer både bevegelighet og retningssans. Det er ikke akkurat flyfart i bokens fremdrift heller. Den søkende leser får simpelthen sjansen til en lesning som gir god tid, og i en rapsodisk rytme. Med slike kombinasjoner er helhetens mysterium innen rekkevidde.

Jeg kan levende forestille meg at nettopp denne boken vil jeg konsultere, før vi sees i Jerusalem.