Bernhard Borges mystiske bøker

André Bjerke debuterte som lyriker i september 1940 med samlingen Syngende jord. Den fikk strålende kritikker; åpenbart var en ny norsk dikter født. Den 27. april 1941, vel et halvt år etter debuten, sendte han et manuskript til Aschehoug. Manuskriptets tittel var Derfor måtte du drepe. Siden boken var av en annen art enn de bøkene Bjerke planla for fremtiden, ville han at den kom ut under psevdonymet Bernhard Borge.

Psykoanalytiker

I virkelighetens verden er Nattmennesket, som boken kom til å hete, Bernhard Borges debut. Borge er også med som karakter i boken - han er den storøyde referent av psykoanalytiker Kai Bugges undersøkelser og analyser. Bugges spesialområde er forbrytelsens psykologi: «For noen år siden laget han en bok om 'Das Verbrechen als Erlösung', en bok jeg forstår minimalt av, og det jeg forstår, forskrekker meg. Boken ble forøvrig beslaglagt og brent på den store autodafé for smusslitteratur i 1933.»

Kai Bugges verk om forbrytelsen som forløsning er fiktiv. Psykoanalytisk litteratur kvalifiserte i nazistenes øyne til flammene. Bernhard Borge har elegant smuglet inn en protest mot okkupasjonsmakten i Nattmennesket.

Det nødtvungne

Fortellingen innledes med at gode venner sitter sammen og tar et glass eller flere. Blant dem er den nybakte politifullmektigen Hammer og Kai Bugge. De to begynner å diskutere mordet og dets motiver. Bugge selv sammenligner psykoanalytikeren med en politimanns arbeid. Forskjellen er imidlertid at politiet samler på ytre spor, mens psykoanalytikeren søker å avdekke forbryterens karakter og konflikter:

«Den moderne psykologi har lært oss at alle et menneskes handlinger gjenspeiler ham selv. Vi tror at vi handler av tilfeldighet; i virkeligheten må vi gjøre slik og slik; det er som regel det 'tilfeldige' som er det mest nødtvungne.»

Hammer utfordrer Bugge: Hvis han får et mord i fanget, kontakter han Bugge, så får det vise seg om det er noe i teoriene hans.

Freud smuglet inn

Noen måneder senere skjer et mord på Sørlandskysten, der Bernhard Borge passende befinner seg blant gjestene på offerets sommersted. Hammer og Kai Bugge blir tilkalt. Etter hvert som handlingen skrider fremover, får Kai Bugge anledning til å hente analysemateriale fra en rekke av Freuds verker – uten at dette sies i klartekst. Det betyr imidlertid ikke at Nattmennesket eller noen av de andre kriminalromanene til Borge er skjematiske programromaner. Forfatteren har elegant smuglet Freud inn i en handling og en tekst som spenner videre enn læremesterens verker.

Da romanen kom ut, hadde kriminallitteratur lav anseelse – mens psykoanalysen hadde vært på moten i Norge gjennom hele 1920- og 1930-tallet. At psykoanalyse og detektivarbeid ikke hadde vært kombinert tidligere, kan kanskje skyldes at den litterære sjangeren og den psykologiske metoden liksom befant seg på to hyller i Norge: krimbøkene nederst, psykoanalysen øverst. Et unntak utgjøres av Torolf Elsters Muren fra 1936, som ikke overraskende inspirerte Bjerke til å skrive Nattmennesket.

De dødes tjern

Bernhard Borge utga sin neste kriminalroman: De dødes tjern i oktober 1942. Mens den første hadde stått trygt plantet i Freuds psykoanalyse, introduserte Borge nye elementer i De dødes tjern. Gabriel Mørk, litteraturkritiker og redaktør av tidsskriftet Svøpen er okkultist og søker å forklare de stadig nifsere situasjonene hovedpersonene blir satt i, med å henvise til demoniske krefter og andre overnaturlige fenomener.

Mørk er en karikatur av antroposofen Alf Larsen, som i sitt tidsskrift Janus, utgitt fra 1933 til 1941, virkelig svingte pisken over all modernitet, litteraturen i særdeleshet.

Telepati

Det som fører til gåtens løsning og som dessuten driver handlingen fremover, er telepatiske fenomener. Dette er det andre nye elementet i forhold til Nattmennesket, og det må da sies å være «okkult», i alle fall hører det inn under parapsykologien og forutsetter at sjelelig informasjon kan formidles over lange avstander og uten noen fysisk kanal. Tilsynelatende stikk i strid med Sigmund Freuds uttalte materialisme.

Mon det. Freud var fascinert av fenomenet og uttalte seg forsiktig anerkjennende om det. Han ønsket at den innerste krets av psykoanalytikere skulle gå fenomenet nærmere etter i sømmene. Han ble nedstemt. De øvrige var redde for at dette ville ødelegge psykoanalysens anseelse. Freuds artikler om emnet ble ikke offentliggjort før etter hans død.

Kjente forfatteren av De dødes tjern til Freuds positive ambivalens – for å bruke et umulig uttrykk? Kanskje. Kai Bugge er i alle fall overbevist om at telepati er en realitet, selv om han meget sjelden har kunne oppleve det i sin analytiske praksis, som han selv sier.

Bjerkes gullgruve

Salgstallene for de to romanene er imponerende. Nattmennesket ble trykt i fire opplag under krigen, til sammen i 19.000 eksemplarer. Senere er den trykt i en rekke opplag. Bernhard Borges debutroman er dessuten oversatt til flere språk.

De dødes tjern kom i sitt tredje opplag ved utgangen av februar 1944, til sammen i 25 000 eksemplarer. «Herregud, for en gullgruve disse to skittromanene mine har vært!» noterte Bjerke i dagboken den 3. mars 1944; det var ikke som krimforfatter han ønsket seg suksess. Den smakte likevel søtt: «Det er tydelig at jeg må forfølge seieren og gi meg i kast med Bernhard Borge nr. 3, – men det skader jo ikke om jeg f.eks. laget en skjønnlitterær kvalitetsroman ut av det.»

Spøkelseshistorie

I 1947 ble Døde menn går i land publisert. Her opptrer hverken Bernhard Borge eller Kai Bugge. Spenningen mellom rasjonalisme og psykoanalyse på den ene siden og okkultisme og irrasjonalisme på den andre, er likevel til stede.

Hovedpersonene drar til et svært hus på Sørlandskysten, «Kapergården» som det kalles. Det var blitt bygget av kaperkapteinen Jonas Korp ved begynnelsen av 1800-tallet. Lokalbefolkningen fryktet huset; de mente at det ikke bare spøkte der, men det brakte ulykke og død over alle som ville utbedre eller renovere det. Nå skal det gjøres om til et sommerhotell.

Er De dødes tjern en kriminalroman med sterke islett av grøsser- og spøkelsesfortelling, er Døde menn går i land en slags speilvending: en grøsser og en spøkelseshistorie med sterke islett av kriminalfortelling. Denne gang lar Borge løsningen på gåten stå åpen. Både den rasjonelle og okkulte forklaringen er mulig.

Okkultisme og irrasjonalitet

Den neste – og siste – romanen av Bernhard Borge ble utgitt i 1950: Skjult mønster. Heller ikke her opptrer Bernhard Borge selv, men vi finner igjen spenningen mellom okkultisme og irrasjonalitet, selv om dette tema er skjøvet i bakgrunnen og dukker først opp mot bokens avslutning. Det førstnevnte er representert ved den tilsynelatende trivelige, men tvetydige tante Signe. Rasjonalismen er lenge representert ved en av Kai Bugges elever, Jørgen Skei, men Bugge selv griper inn i siste øyeblikk. Det viser seg at psykoanalysen kan ha katastrofale konsekvenser i ukyndige hender.

Bernhard Borge lufter også her noen innvendinger mot psykoanalysen, som vi finner igjen hos den egentlige forfatteren, André Bjerke. Han legger ordene i munnen på en av de opptredende, Klem. Han har jobb som forlagskonsulent og har nylig fått tilsendt noen dikt Skei mener er skrevet av en syk, av en nevrotiker. Han henviser til mesteren selv: «Freud hevder forresten at alle dikt må betraktes som nevrotiske manifestasjoner». Klem tar til motmæle:

«Psykoanalysen er læren om hvordan man avskaffer sjelelivet. Den dreper alle mysterier, den 'tyder' eventyret ut av tilværelsen. En verden uten nevroser vil ganske riktig bli en verden uten diktning. Skjønner du ikke at disse diktene er gode nettopp fordi de er skrevet av en syk. Analysér ham 'frisk' og du vil få en kjernesunn frisksportidiot som spiser Kruska og avler 12 barn og aldri mer skriver dikt. Tenk for en fotballspiller Olaf Bull kunne blitt, om han var kommet til Freud i tide!»

I Skjult mønster opptrer Kai Bugge for siste gang. Romanen er den mest konsekvente fra et psykoanalytisk perspektiv, til tross for at Bjerke på det tidspunkt da han skrev den, forlengst hadde fjernet seg fra Freud.

I mai 1952 skrev Bjerke til sin britiske forlegger som svar på spørsmål om hans holdning til psykoanalysen at den nok passet bedre i kriminalromaner enn i virkelighetens verden.

Borge ved veis ende

Bernhard Borge skulle tre frem en siste gang, som forfatter av Hobbydetektiven. Historiene om Klaus Vangli i 1971. Novellesamlingen når ikke opp til det nivået de fire romanene befinner seg på. Det var grepet med å kombinere psykoanalyse og kriminalmysterium som løftet Bernhard Borge, noe som bare kunne skje fordi hans skaper hadde en slik omfattende kunnskap om emnet. Da Bjerkes interesse for Freud fortapte seg, mistet både Borge og Bugge den luft de pustet i.

(Artikkelen er en forkortet versjon av et kåseri holdt ved åpningen av Kongsberg krimfestival.)