Drømmetydning

Bare en ting er mer frustrerende enn å våkne og forsøke å huske hendelsesforløpet i en nett­opp avsluttet drøm. Det er å forsøke å fatte sammenhengen når andre entusiastisk gjenforteller sine drømmer. I åpningen av Et Drømspel sier August Strindberg at drømmens logikk er usammenhengende, så vidt synlig, at den vever nye mønstre og blander minner, opplevelser og frie påfunn. I drømmen kløyves personer, de fordobles, dubleres og fortettes, flyter ut og samles.

Den samme logikken følger den finske forfatteren Susanne Ringells jeg-forteller som oppholder seg utenlands for å skrive sammen med sin ektemann. Hun dikter opp Claire, som også er middelaldrende og på reise med mannlig ­reisefølge. Mens jeg-fortelleren skriver, forskyves hennes egne personlighetstrekk. Hun flyter ut, fordobler seg, slik at hun og Claire noen ganger blandes sammen. Andre steder manifester Claire seg, sågar i samme leilighet som jeg-fortelleren bor i. I atter en annen sekvens er alle fire samlet til parmiddag.

Løs i skjøtene

Kortprosasamlingen God morgon assosierer fritt rundt det å være fremmed, å reise og om relasjoner. Selv om det er indre sammenheng mellom de elleve tekstene i samlingen, er den likevel løfterik løs i sammenføyningene. Det gir muligheter. Betydningen av temaene ligger nemlig ikke fast: Symbolsk og drømmeaktig utvides de. Meningsdannelsen pågår kontinuerlig.

Likevel utgjør den midterste teksten et samlende punkt. Den åpner med å sitere Johannes 12,24: «Om inte vetekornet faller i jorden och dör så förblir det ett ensamt korn». Stemningen er tung av forfall, sykdom og død i mange variasjoner.

Uhygge

Helt konkret handler teksten om en lidende og døende hund som ligger til skue foran et pensjonat på Madeira. Uhyggebildet holdes fast gjennom tekstens mange fordoblinger og forgreininger av forgjengelighetstemaet. Det eksistensielle temaet tas inn i hverdagen: Øya preges av fraflytting. Beboerne mangler livs­grunnlag. Pensjonatet forfaller, naturen invaderes av fremmede vekster som truer med å utrydde de opprinnelige.

Herfra går jeg-fortellerens tanker til hennes egen mors død, og savnet av henne. Temaet forskyves igjen og etter et par sider kommer fortsettelsen av bibelverset: «om det dör så bär det mycken frukt.» Fortolkningsrommet utvides og beskriver døden som forutsetning for liv, selv om den manifesterer seg som lidelse og tap. Slutten handler om fornyelse – grunnlag for nytt liv – i jeg-fortelleren. Hun har kastet av seg noe mørkt, kanskje har hun forsonet seg med tapet av moren. Den døende hunden derimot, selve bildet på døden, lystrer ikke dikterens behov for en skikkelig slutt. Den lever fortsatt når teksten ebber ut.

Kollbøtte

Dermed slår fortelleren kollbøtte og tar opp hundebildet igjen, men i en helt annen stemning. Siden sammenføyningene mellom tekstene er så løs, blir stemningen som vekkes i leseren underveis, desto viktigere. Når humoren slår inn, oppstår en interessant og selvkommenterende tone med et ironisk blikk på konsumkulturen – som hun jo er del av. Ofte er fortelleren i turistområder i Syd-Europa og kommenterer det hun opplever. Det er denne blandingen av eksistensiell tematikk og lettbent refleksjon som virkelig gjør boka leseverdig.

Tittelen God morgon klinger av håp og fremtid. Med drømmelogikken kretser samlingen om opphør av lidelse, forsoning med tap, gjenoppstandelse. God morgon bærer det med glans.