Lørdag morgen

Det er lørdag morgen og jeg sitter i sofaen med hårtørreren over hodet etter et deilig, varmt bad. Når håret er tørt, går jeg tilbake til sengekanten for påkledning. Påkledningen tar sin tid når du blir eldre. Sånn er det bare. Når høreapparatet er på plass i ørene, brillene sitter på nesen og trygghetsalarmen henger om halsen, er jeg klar for neste utfordring: frokosten. Koke egg, riste brød, koke kaffe og hente avisen på matten utenfor døren.

Jeg innleder måltidet med en kiwi. Idet jeg setter meg, slår jeg på den lille radioen på bordet. Frokosten er unnagjort samtidig med radioandakten. Jeg skyller kopp, tallerken og bestikk under varmtvannskranen og setter tingene tilbake på bordet. Eggeskall og fruktskall går i beholderen for matavfall. Jeg prøver å være nøye med kildesorteringen. Så er alt klart til neste måltid. Enkelt og greit. Jeg finner ingen grunn til å fylle opp oppvaskmaskinen.

Med avisen under armen og Bibelen i hånden går jeg inn i stuen og setter meg godt til rette i sofakroken med en pute i ryggen. Det er tid for en stille stund. Avisen frister med prangende overskrifter, og jeg faller for fristelsen til å lese den først, eller i hvert fall titte på overskriftene. Så er det Bibelens tur. Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for at jeg ikke velger Bibelen først.

Det er mye som er vanskelig å forstå i den boken. I Galaterbrevet 6,2 står det: «Bær hverandres byrder», men tre vers lenger ned står det: «Enhver skal bære sin egen byrde.» Hvordan skal man forstå slikt? Da mannen min, Jan, levde, kunne jeg spørre ham. Han var prest. Han kunne heller ikke svare på alt, men vi snakket i hvert fall om problemene. Nå har han reist i forveien til himmelen. Da han lå på sykehuset og fikk dødsdommen, sa jeg til ham: «Jeg kommer etter.» Jeg regnet ikke med at han måtte vente så lenge, men nå har det gått elleve år siden han forlot meg.

«Be og dere skal få», står det også. Jeg har bedt og jeg har fått. Men jeg har bedt om mange ting som jeg ikke har fått. Avisen minner meg daglig om at verden er full av lidende, sørgende og sultende mennesker som roper til Gud om hjelp. Men hjelpen kommer ikke. Ikke nok til alle, i hvert fall. Vi forklarer det med at det er vår skyld som har det så godt og ikke vil dele. Det er naturligvis sant, men er Gud, som har all makt i himmel og på jord (Matt 28), avhengig av vår hjelp når vår gode vilje ikke er god nok eller ikke strekker til? Er det en formastelig og respektløs tanke?

Morgenbønnen blir lang. Jeg skal minne himmelen om alle mine barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. Det blir 56 navn å nevne. Nå synes du jeg er from. Det er ikke fromt. Det er ren og skjær egoisme. De er jo mine aller nærmeste. Fadderbarn, venner, kirken, regjering og storting, misjon, flyktningene i Middelhavet og andre aktuelle saker og ting er jeg også innom. Jeg er ikke flink til å konsentrere meg i bønn. Plutselig er tankene på vidvanke. Men jeg kommer tilbake, og barnlig håper jeg at min Far i himmelen venter på meg – at han fremdeles er der, og ikke har mistet tålmodigheten.

Utdrag fra Lilly Walles kommende bok Punktum. Amen. som utgis på Vårt Land forlag i høst.