Helvete minutt for minutt

«Jeg vil ikke huske alt dette. Jeg vil heller ikke glemme det», skriver Atef Abu Saif. Han risikerte livet hver dag de 51 dagene krigen i Gaza varte i 2014, ved å gå til internettkafeen og skrive dagbok om hendelsene. Det var der det fantes strøm.

Han skriver om den stadige frykten for å bli innhentet av døden, eller verre: At familien hans skal være krigens neste offer. Han skriver om det absurde dagliglivet i en barnefamilie der barna må holdes inne mens raketter og bomber smeller nesten uavbrutt utenfor huset. Han skriver om venner og slektninger som blir rammet og følelsen av å leve i et mareritt man aldri våkner fra.

Bare etter noen få sider sitter jeg igjen med et brennende ønske om at det snart må ta slutt. Jeg orker ikke mer av dette. Saif makter å skrive slik at jeg får en smak av krigens redsler, minutt for minutt, gjennom 51 dagers helvete. Men heller ikke jeg kan trekke meg ut. Jeg må vite hvordan det går.

Livredd

Atef Abu Saif er statsviter, forfatter og kommentator. Men i denne boka kommer han først og fremst til meg som en livredd familiefar. Han orker ikke lenger se på barna sine når de sover, da blir han redd for at de er døde. Bedre når de bråker, krangler og slåss om strøm til ipaden. Da er de fortsatt i live.

Vi er med ham når han graver fram restene av mennesker fra grushaugene som var boligblokker, vi deler sjokket hans over de groteske detaljene - som mannen som sitter og gråter med sønnens hode i hånda.

Men like sterkt virker det å delta i kampen for et dagligliv midt i det absurde. Eller å møte de som overlevde, men likevel tapte alt. Familien som sitter og spiser lunsj i grushaugen som var deres hjem, der dyra og traktoren og alt de skulle leve av er borte.

Krigen som rovdyr

Statsviteren Saif gjør ikke noe forsøk på å analysere krigen, forklare den eller sette den inn i en politisk eller historisk sammenheng. Krigen er et rovdyr som ønsker å fortære alle.

Vi møter ingen israelere. De er bare fjerne klisjeer: F16-piloten, droneoperatøren og kapteinen på krigsskipet. De framstår som deler av en maskin, eller spillere i et dataspill. Våpnene får derimot nærmest personlige egenskaper. «En israelsk tanks er et blindt dyr». «F16-flyet likte smaken av nabolaget vårt». «Dronen kvesser klørne der den summer og summer over oss».

Påfallende fraværende er også Hamas og de palestinske krigerne. De nevnes faktisk ikke med et ord. Vi møter bare uhyret kalt krig. Slik blir dette ikke bare en bok om Gaza. Aleppo, Mosul, Raqqa - alle byene som de siste årene har opplevd å bli knust - boken forteller om dem alle.

Ikke et tall

«Jeg vil ikke være et tall», sier Saif. «Alle fortellingene, historiene om oss og om hvem vi er, forsvinner og blir gjemt bak tallene», sier han.

Han forstår at mediene må formidle det grusomme som skjer. Samtidig fortviles han over at skjønnheten aldri blir nyhetsstoff. At Gaza bare blir bilder av død og ødeleggelse og fortvilte og sinte mennesker. Boken skinner av hans store kjærlighet til Gaza og menneskene som bor der.

Det er derfor boken er så nødvendig. Vi trenger å rives ut av distansen og se at krigen rammer mennesker som deg og meg. Selv om det gjør vondt.