Troverdig kamp

Et av vår tids store problemer er sosial kontroll av jenter og kvinner i islamske miljø. Volden noen kvinner utsettes for og den konstante redselen de lever med, har blitt synliggjort blant annet i danske Sara Omars debutroman Dødevaskeren. Hun fortalte i et intervju her i avisen at hun endelig har klart å kaste fra seg frykten. Fryktløse er også Skamløs-jentene som i fjor tok offentligheten med storm. I Aftenposten etterlyste de forbilder. Kvinner som har opplevd de samme tingene, forstår nyansene, og øker takhøyden. Azra Gilanis aldrende stemme tar mål av seg til å være et slikt forbilde. I En muslimsk mors kamp forteller hun om sitt liv som arbeidsinnvandrer til Norge i 1970-åra og maner til brudd med den islamske æreskulturen.

Tannlaust Oslo

Azra Gilani kommer fra smakssterke og fargerike Lahore, en millionby - full av kulturskatter, tradisjoner og gjestfrihet. For henne fremstår Oslo lydløs, grå, kald og tannlaus – ei bygd der folk ikke kan kle seg, og hvor hun møter enkelte svært lite gjestfrie nordmenn. Den første delen av boka er en fascinerende øyeåpner.

Selvtillit

Som nykommer i Norge er Gilani omgitt av mennesker som vil begrense henne. Heldigvis er hun ressurssterk med selvtillit nok til å stå imot mannens og det pakistanske innvandrersamfunnets segregerte livsstil og kontrollerende væremåter. Selv ønsker hun å lykkes med å være norsk og mener integrering er veien frem. Hun kjemper for sin egen frihet til å gi barna de samme mulighetene som norske barn. Her kom jeg i tanker om den rasende faren i Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar fra i fjor. Pappaen tropper opp på rektors kontor og forlanger at sønnen får norskopplæring på linje med etnisk norske barn. Flere kjempet samtidig med Gilani for sine barns fremtid.

Azra Gilani har skrevet boken sammen med datteren Maria Gilani. Integrerende ser forfatterne verdier på tvers av religioner og trekker interessante paralleller mellom kristendommen og islam. Å dra det beste fra islam og kristendom i hop og se likheter fremfor forskjeller, er åpenbart viktig og nødvendig i dagens vepsebol av kulturelle uenigheter. Visjonært ser de for seg at moskeen kunne ha en utvidet funksjon som brobygger mellom generasjonene og påpeker at imamer bør ha god kunnskap og innsikt i det norske samfunnet for å kunne oppnå respekt blant unge muslimer som hindres fra å oppsøke moskeen. Som et apropos skyter jeg inn at også enkelte prester kunne oppdatere seg i unges virkelighet dersom de ønsker å nå frem.

LES FLERE BOKANMELDELSER HER

Normativt

Tonen blir av og til litt normativ. Hva andre «bør», er noe som går igjen. Azra Gilani er så opptatt av å argumentere mot æreskulturen og fortelle om sin sak at hun snakker om seg selv på måter som kan virke nedvurderende overfor de som tar andre valg. Jeg tror Gilani er offer for den væremåten hun beskriver, når hun forteller at i hennes kultur er det helt vanlig å kritisere andre uten omsvøp. Gilani selv får gjentatte ganger råd uten å ha bedt om dem. Likevel vitner måten hun av og til ordlegger seg på om at hun er så rotfast i denne kulturen, at hun er blind for sin egen normative tone.

Lykkes

Azra Gilani har lykkes i det norske samfunnet ved å være en usedvanlig hardtarbeidende, omsorgsfull og oppofrende mor. Samtidig har hun stilt opp for andre. Kan det tenkes at prisen hun har betalt, er å ikke ha tid nok til seg selv, tid til å kunne dyrke frem og justere sin egen norske minoritetsstemme? Jeg tror nemlig at Gilani, som fremstår raus og åpen, ikke egentlig ønsker å formane. Slik fremstår Azra Gilanis selvfortelling som et unikt og høyst autentisk bilde på en muslimsk kvinnes beintøffe kamp og selvoppofrelse for å lykkes i det norske samfunnet og sikre barna sine en god fremtid.